Mai 2017 var kommet, som bare kunne bety en ting. Akkurat… det ja, Eurorally – igjen!
Dette ble vårt andre år vi er med, som vil si at vi nå er fast inventar og har vært med hver gang. En tradisjon vi har bestemt oss for å opprettholde.
Eurorally 2017 sto for tur, med:
- 75 Biler
- 4 dager
- 4 byer
- 2500km
- Fest hver kveld!
Nok en gang så var det stor storm i klubben rundt påmeldingen. Alle snakket om det i ukene før den nye ruten skulle publiseres på hjemmesiden til arrangøren, sammen med den flotte videoen fra 2016.
De fleste var entusiastiske og gledet seg noe enormt, mange lovet store ord om hva som skulle og ikke skulle skje denne gangen. Men en person var ikke helt sikker enda… Nemlig meg. Av grunner jeg faktisk ikke husker i skrivende stund vel og merke. Men om Eurorally 2016 (aka. Scandinavian Eurorally) var noen indikasjon, så er det jo helt klart at det ikke gikk helt på skinner den gang. Så jeg forstår om det var grunnen.
Det skulle gå helt frem til Desember innen jeg sendte inn min egen påmelding faktisk, lang tid etter mine med-sammensvorne. Dette resulterte i at jeg ble satt på venteliste – uæææ! Det skulle faktisk gå så lang tid på venteliste, at jeg en stund begynte å tro at jeg ikke fikk være med. Men de var flinke og holdt oss oppdaterte på hvilken plassering i køen vi hadde. Sakte men sikkert begynte jeg å ane håp og så en dag, kom beskjeden jeg hadde ventet på. Jeg var med!
Godt var det også. For jeg hadde ny bil i anledningen. 16år gammel Japansk gnager ble byttet ut med en noe nyere traver som sparker med bakbeina istedenfor. Og full fart ble det for å sikre seg det viktigste innen starten gikk, nemlig et anstendig senkesett ala coliovers fra KW, noen nye felger type røde som sto i stilen jeg ønsket å ha på denne doningen og dekk som ville holde den lange turen. For alle som var med i 2016 vet jo hvordan det gikk for meg ang. dekk den gang… Men leve galskapen, for jeg bestilte meg 9stk felger av samme type og størrelse. 4 til sommer, 4 til vinter og en i reserve for å ha med på akkurat langturer som Eurorally… Med ferdig påsatt dekk vel og merke!
Fart i leieren ble det hos de andre også da det nærmet seg start. For nye deler skulle testes, monteres og lakkeres innen den tid. Så alle sammen fikk en rakett i baken de siste månedene før den store dagen. Joakim hadde helt nytt bodykit etter et ublidt møte med noe geografi, Håvard hadde fått rettet opp i leppe problemene fra fjorårets tur og Morten hadde gitt bilen en vask og et oljeskift. Som du sikkert forstår er det en god blanding av utfordringer for enhver i forkant av slikt som Eurorally. Merkelig nok sto den gamle E30’n uten M emblemet i fronten (som ble stjålet på forrige Eurorally) ved start. Disse tyskerne er visst ikke så raske med postgang ^^,
Så var dagen kommet! Torsdag (Kristi Himmelfartsdag) også kalt dag 1, stilte vi til start i… Sarpsborg!? Hva i..? Joda, rett som det er har de valgt vår nabo by Sarpsborg som startstreken for Eurorally 2017! Helt topp for oss, da slapp vi å reise en dag i forkant for å møte opp til start.
Vi møttes først på en Esso stasjon litt utenfor sentrum for å samles og kjøre på rekke ned til torget der starten skulle gå. Siste finpuss på bilene ble gjort, magen og tanken ble fylt og proviant for turen videre ble også handlet inn. Min bil var fylt til randen av kamera utstyr og bagger, og med veldig begrenset bagasjeplass i en GT86 så hadde reservehjulet funnet veien til baksetet!
Klare til start fra RedZone Racing stilte:
- Håvard og Erland (BMW E46 M3)
- Morten og Christer (BMW E30 M3)
- Joakim og Nickolai (Nissan 200sx S14a)
- Lars (Toyota GT86)
Så da sto vi klare med en bil mindre fra klubben enn året føre. Men pytt! Dette blir gøy uansett.
Vi visste at i år følger det med et media-team som skal dekke Eurorally opplevelsen på både bilde og film. Påminnelsen kom på sekundet i det vi ankom torget. Her krydde det jo av ivrige filmskapere og fotografer. Alle iført en godt synlig vest som fortalte at dette er en mediemann som er her for å fange deg på kamera for evigheten å beskue. Oppmerksomhet!
Ettersom vi startet i Sarpsborg så ser vi denne gangen vårt snitt til å snike med litt reklame. For i forkant av Eurorally 2017 har vi hatt kronerulling og kjøpt inn flagg som kan stå ved bilene på utstillinger. De er vi selvfølgelig ikke fremmed for å sette opp ved start, slik at det ikke finnes tvil om hvem vi er og hvor vi står. Ekstra tidlig møtte vi opp, så vi rakk å få de på plass før de andre kom. Så ba vi noen som kom for å se starten om å plukke de ned for oss. Ser du de på bilde? Kan ikke si at vi valgte de minste nei!
Ankomstregistreringen står for tur! Still deg i kø for å motta nakkebånd med deltagerbevis og rutebeskrivelse, pluss et a4 ark med detaljert informasjon for hva som skal skje hver dag og når.
Innen du fikk utdelt noe som helst, måtte du skrive under en ansvarsfraskrivelse som sier at alt du foretar deg på denne turen er dine egne handlinger og ikke kan belastes arrangøren på noen måte. Eller med andre ord… standard juridisk mambo-jambo!
For anledningen hadde vi denne gangen kjøpt inn klubb klær med Eurorally logoen i tillegg til vår egen logo. Men tror du jaggu ikke flere hadde fått samme idé da eller? Så mange prydet klærne med kule logoer i alle mulige farger.
Jeg føler det er noe jeg glemmer å fortelle dere om… Ahh, jentene selvfølgelig – jentene <3 Men skjerp deg nå mann, vi er her for å snakke bil. Ta deg sammen!
Apropos bil. Hva gjør man når man venter på at startskuddet går? Jo, man ser på alle de flotte bilene som stiller til start mens man snakker med klubbmedlemmer, deltagere, familie og venner. For det var en hel del mennesker som har dukket opp for å se oss sette av sted.
Torget fortsatte å fylle seg med folk og biler. Snart hadde vi overtatt hele plassen. Det bruset i ørene, alle som snakket skapte en saus av lyd der det var vanskelig å skille ut en samtale fra en annen. Stemningen var god og alle var klare for en ting, å kjøre av sted!
Brått dukket det opp en tyskregistrert BMW som fanger blikket. Pussing, for man forventer Norske, Svenske og til og med Danske biler ut i fra tidligere erfaring, men dette er forfriskende nytt. Jeg ga det unge paret som klatrer ut av bilen en sjanse til å orientere seg innen jeg (sosial og snakkesalig som jeg er) trasket bort for å høre hva som får de til å stille til start i Sarpsborg og vårt “lille rally”.
Det skal vise seg at de melder seg på alle denne type rally de har råd til å være med på. For de liker å kjøre tur sammen og derfor er dette perfekt. Listige som de er har de kombinert dette med en Norgesferie som begynte på Vestlandet og avslutter i Sarpsborg og Eurorally, som kjekt nok skal avslutte i nettopp Tyskland denne gangen.
Det var en perfekt dag med tanke på vær og aktivitet. Varmen steg i takt med antallet spreke biler som rullet inn på plassen. Inn kommer den ene perlen etter den andre: Ford Mustang, Nissan 350z, Honda NSX, Porsche 911, BMW M3 & M4, Nissan GTR 35 og mye mye mer…
Snart hører vi at det er duket for en felles drone-fotografering (og video) av alle sammen, innen det er klart for avreise. Både 3, 4 og 5 forsøk ble gjort innen de var fornøyde med vinkel og entusiasme fra folkemengden. Nå skal det sies at torget i Sarpsborg er litt for stort for å bare benytte seg av en ropert og forvente at alle hører deg, så ikke alt ble oppfattet med en gang av alle sammen.
Så kom beskjeden vi hadde ventet på, start bilene!
Før vi vet ordet av det, tømte torget seg. Deltagerne sitter nå i bilene og publikum samles på to sider av ruten ut av sentrum for å se starten. Familie og venner snek til seg et siste farvel før de sender oss av sted! Og når de så startfeltet, var det sikket noen som begynte å få en kump i halsen av å sende oss av gårde på dette eventyret.
Motoren startes, løse gjenstander ble lagt inn i de rom man kan finne og på Spotify startet jeg “Stephen Swartz – Bullet Train” som min avgangslåt. Avslappende, men allikevel passende for anledningen.
På vei ut av torget ble det kø som alltid ved slik start, men etter første sving var det fri bane. Vis deg frem på den måten du selv ønsker, for her sto alle som skal se starten og alle blikk var nå rettet mot deg.
Vel ute av byen og ut på motorveien, var vi allerede spredt over alle vinder. For det er sjelden man ser at andre bilister tar hensyn til kolonnekjøring, og det var ikke akkurat som om vi i klubben klarte å komme oss ut av torget på rekke. Så når man fant en gruppe biler med Eurorally logo, så la man seg sammen med dem og håpet resten av klubben hadde vett på å gi beskjed om de fikk problemer underveis. Med 74andre biler rundt deg, skal det godt gjøres å bli ensom.
Turen sørover gikk smertefritt. Vi har kjørt til biltreff i Gøteborg området så mye de seneste årene at denne strekningen kan vi snart i søvne. Første pitstop var et lite stykke sør for Gøteborg, der de helt sikkert fikk seg litt av en opplevelse da det kom 75 biler og massevis av bilgale mennesker på en og samme gang. Vi tiltrakk oss såpass med oppmerksomhet at til og med politiet kom innom for å sjekke hva dette var for noe.
Til pitstop å være så ble dette av den lenger typen, som inkluderte å strekke beina, få seg en matbit og allikevel ha tid til overs. Hadde vi visst bedre ville vi verdsatt det…
Noe felles avreise fra pitstoppet ble det ikke så her reiste folk litt som de ville, som ga oss en flott mulighet for klubben å kjøre samlet neste etappe. Vi fulgte E6 til Halmstad før vi svinget av og inntok de svenske landeveier. Med oss i følget hadde vi 3 svenske biler som også var deltakere. Ikke visste vi det da, men de skulle vise seg å være utrolig flotte karer som lager mye liv og heller ikke er redd for å kjøre bil. Så borte ble de… Snakkes!
Svensk landevei varte en evighet og ettersom det var en Cirkle K stasjon vi stoppet på ved pitstop, så hadde ingen av oss som må ha 98 oktan fått tanket der. Dette betyr at vi ble nødt til å finne en bensinstasjon med 98 midt inne i de svenske skoger… Og vet du hva? Det kan du faktisk finne! Med god hjelp av Google maps så fant vi nærmeste Shell med et håp om at denne ikke er ulik de andre stasjonene i samme kjede. En liten omvei ble lagt til ruten, og midt inne i skogen i sør-Sverige kom vi til et lite tettsted som ikke hadde sett besøkende siden oppløsningen av Sovjetunionen. Ja, jeg forstår at dette var en rød dag, men INGEN skal komme her og fortelle meg at dette stedet er fullt av liv på en vanlig hverdag heller. Jeg tror vi hadde et TV-program om slike steder for ikke så alt for lenge siden.
På vei ut av dette gudsforlatte stedet, så var jeg helt sikker på at Google maps hadde tatt seg en velfortjent ferie. For makan til merkelig vei tilbake til hovedveien skal du lete lenge etter. Veien snirklet seg mellom ugunstige s-svinger med dårlig hullete asfalt og diverse boligstrøk. Alt jeg kunne gjøre var å håpe de bak meg forstod at jeg bare fulgte anvisninger og ikke kjørte denne ruten av ren lyst og faenskap.
Etter et kort stop for å fylle en tank og tømme en annen så satte vi igjen nesa mot dagens endestasjon, Karlskrona og båten til Polen. Godt var det, for da vi tittet på klokka så vi at det er ikke mer enn litt margin på tid før vi hadde kommer for sent. Til vår store overraskelse så dukker det opp en flerfelt vei inne i skogen med noe høyere fartsgrense, så estimatene ble litt lysere. Men bare i noen minutter… For her legger vi oss side om side, ettersom vi var ganske så alene på denne veien. Og brått så jeg bare Håvard sin røde M3 bli til en strek i sidesynet og forsvinner like raskt fra bakspeilet.
Hva skjedde nå? Kjørte han av veien? Traff han noe? Døde kompisene mine nå???! Jeg stoppet på første lomme jeg kunne, for her var ikke veiskulderen bred nok til å stoppe. Røsket opp telefonen og begynner å ringe. Hjerterytmen økte for hvert forsøk der jeg ikke fikk svar. Så ringte jeg videre, og en etter en av gutta ble oppringt uten å svare meg.
I 5 grusomme minutter ringer og ringer jeg, før endelig en av de svarte. “HVA POKKER SKJEDDE!” skrek jeg gjennom røret. “Leppa til Håvard løsna igjen” svarte Joakim noe lattermild.
Er det mulig! Har ikke denne mannen lært noe som helst fra i fjor? Også skremme meg på denne måten… Vinter og votter tok det også innen de kom seg dit jeg sto og ventet. Snakk om å kaste bort gode tidsestimater. For nå er vi faktisk sene!
Svensk landevei er faktisk ganske så bra, med god standard og rikelig med muligheter til forbikjøringer av søndagstrafikanter. Så tiden ble ikke så helt verst allikevel.
Da vi ankom Karlskrona så vi vårt snitt til å stoppe på en ny Shell stasjon for å fylle alle bilene og feste leppa til Håvard. For vi forventet ikke at de hadde lagt inn noe bensinstopp rett etter ferga i Polen. Strips er den foretrukne festemetoden når man er på tur, og der strips ikke er mulig så kommer sølvteipen godt med. Minuttene brant mens vi ventet, for ferga venter ikke akkurat på oss, selv om vi er booket på avgangen.
Billettluka og check-in rakk vi med et nødskrik, for der var det kø! Som noen av de siste bilene, kommer vi oss inn i rekkene for å vente på å kjøre ombord. For vente, ja det måtte vi. Det føltes som det gikk år og dag før vi fikk bevege oss noen vei. Kveldssolen skinte oss sterkt rett i fjeset der vi satt og forsøkte å finne en posisjon inne i bilen med noe skygge, for akkurat nå var den så sterk og dirkete at selv solbriller ikke gjorde mye for å hjelpe.
Brått så aner man noe bevegelse i rekkene og håpet gikk opp, helt forgjeves. For vi fikk ikke flyttet oss mer enn 2-3 meter innen det var full stopp igjen. Ventingen varte og varte. Tanken “Skal vi ikke komme ombord før det blir mørkt?” streifet meg mer enn en gang. Telefonen fikk seg et hopp i bruk i det miste da, for her var det ikke noe poeng i å stå med motoren på, som betyr også at musikken fikk utebli for øyeblikket. Meldinger ble besvart, Facebook varsler ble sjekket og Snapchat øyeblikk ble beskuet i lang tid innen det skjedde noe som helst mer.
Med 75 biler tenker du sikkert at “Det må jo kunne gå an å gå ut å være sosial mens man venter da”… Joda, de andre kunne det. Men jeg sto klemt mellom et gjerde og en litt overivrig polsk buss. Hadde det ikke vært for at den polske bussjåføren skulle ombord på samme ferge som meg, så hadde han sikkert fått ei glose eller to ved neste anledning. Men jeg fant ut at det å beholde husfreden over internasjonalt farvann, kanskje var det smarteste.
Ut av det blå er det brått fart i rekkene igjen. Vi fikk kjøre enda lenger frem og rundet nå hjørnet der vi får øye på rampen som skulle ta oss opp på bildekket. Etter et kort stopp så vi at rekkene fikk kjøre inn en etter en. Synet av 75 spreke biler som klatrer ombord på ei ferge var noe for seg selv. Dersom du ikke kan forestille deg det, så er det bare å se på bildet fra bildekket. Det snakker for seg.
Vel ombord på båten var det på tiden å finne lugaren. Det skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort, for når man kommer opp fra bildekket så står man rett foran resepsjonen med et lugarnummer som ikke matcher noen av nummerseriene på alle pilene og plakatene som viser vei i hver sin retning… Resepsjonen frister heller ikke, da køen der virket å strekke seg rundt båten 3 ganger og vel så det.
Etter mange feilslåtte forsøk var i det minste køen til resepsjonen borte, så hva gjør man da? Jo, man dytter manndommen så langt tilbake man bare kan for så å spørre etter veibeskrivelsen. “Unnskyld, men hvor skal jeg få lov til å sove i natt?” ^^, Det hjelper en del at jeg nå snakker flytende Svensk i tillegg til Norsk og Engelsk, for noen svensker har bare bestemt seg for at de ikke ønsker å forstå Norsk. Da jeg først fikk beskrevet veien til lugaren gikk det i det minste noe lettere, men at denne båten var laget av noen som er helt blottet for logisk sans var utenfor enhver tvil. For ingenting av korridorene, trappene eller dørene hang på greip.
Da man først kom på lugaren så kom man brått på du at dette er en 4-manns lugar, som betød at en av oss måtte sove oppe. Ettersom jeg kjørte alene i bilen, så hadde jeg fått æren av å dele rom med Håvard og Erland hele turen. Dette ble gjort for å spare penger, ellers ville jeg måtte ha betalt dobbel deltakeravgift. Så for å være grei, valgte jeg at det ble meg som skal risikere liv og lemmer ved å sove øverst denne natten og kastet så baggen opp på øverste køye.
Da jeg kom opp på felles dekket igjen kom jeg i snakk med en av arrangørene, som kunne fortelle at paret i sin tyskregistrerte BMW har fått motortrøbbel og måtte bryte i Sverige. En hadde mistet lappen og en 200sx hadde også fått tekniske problemer. En hadde til og med måttet sette igjen bilen i Sverige for reparasjon og fortsatte nå Eurorally med leiebil, slå den!
Neste prosjekt var middag. Båten hadde en rekke forskjellige restauranter å velge mellom, så her måtte noe gjøres. Jeg ringte de andre for å finne ut hvilken vi skulle møtes på. Buffet restauranten var foretrukket valg hos de fleste, så flertallet bestemmer.
Ha i tankene at denne båten går mellom Sverige og Polen flere ganger i døgnet, så dette med å ha buffeten fylt til randen med mat til enhver tid er noe jeg forventet at de har perfeksjonert for lenge siden. Feil… For denne dagen kan det ikke ha vært annet enn lærlinger som tok over kjøkkenet. Uansett hva du hadde lyst på så var det tomt. Dette resulterte i at det å kombinere flere ting til en rett på samme tallerken var helt umulig.
Oppfinnsomheten fikk slå inn en liten periode, som ikke var så lurt. For det å hente en og en ting, for å spise det ferdig innen man henter neste i et håp om at dette til slutt utgjør et ålreit måltid, er ikke noe man gjør om porsjonsmengde er noe man tenker over. Resultatet sier vel seg selv?
Da middagen var ferdig og nok alkohol var inntatt for de fleste, er det bare en ting som gjenstår. Disco dax! Whoop Whoop! Turen gikk opp til øverste passasjerdekk der det er nattklubb og bar. For resten av kvelden skulle tilbringes i lystig lag, der man snakket løst og fast om alt som omhandler bil, Eurorally og livet generelt. Noen var modige og tok til dansegulvet, mens de fleste fant sitteplassene og påfyll av alkohol som den beste løsningen.
Fredag morgen var kommet, også kalt dag 2. Da vi våknet var vi fortsatt ute på havet, men vi regnet med at dette har de som styrer dette flytende badekaret fullstendig kontroll på. Første prosjekt ble å få unna det mest nødvendige, innen man kaster seg i dusjen. Til min lille overraskelse så kunne man gjøre begge deler samtidig om det skulle vært ønske om det og det eneste som var mer imponerende enn størrelsen på badet var trykket i dusjen.
Med det ute av verden, så var det på tide med en barbering… eller ikke. For da jeg tok opp posen med toalettsaker, så synes jeg det var noe rart med brødposen jeg hadde lagt barbersakene i for sikkerhet skyld. Var den så stor når jeg pakket den ned i går? Jeg kunne ikke huske det. Og nei, den var ikke det! For her hadde det skjedd saker og ting. Om det hadde skjedd på turen til Karlskrona, eller om natten på båten har jeg ingen formening om. Men alt av barbersaker, inkludert skjeggtrimeren var dekket fullstendig i barberskum og posen var oppblåst til bristepunktet. Hyggelig som de er så fant gutta ut at dette fikk jeg ordne etter frokost, for nå var det deres tur til å dusje.
Frokosten ble satt til samme restaurant som dagen føre, og her var det i det minste blitt bedre. Frokostbuffet i god hotellfrokost stil ble inntatt mens vi kunne begynne å se tegn til land i det fjerne. Stemningen var til å ta og føle på mens man over frokostbordet delte forventingene om hva dagen skulle bringe. Vi ble enige om å forsøke å holde følge med hverandre denne dagen, slik at vi i det miste kunne forsøke å samle klubben gjennom det hele. Mens de andre fullførte frokostpraten, så jeg min mulighet til å hente barbersakene og redde det som reddes kan. Som viste seg å være alt som ikke gikk på strøm.
Alle mann til bilene! Det var på tide å kjøre i land. Det ble lettere sagt enn gjort. For mens de fleste satt og ventet, hadde et par av gutta ikke kommet seg ned på bildekket enda. Da vi ringte de for å spørre hvor de var, så svarte de “Nei, vi står i køen vi…”. Kø? Hvilken kø? Joda, de hadde stilt seg i køen som tilhører utgangen for fotgjengere. Ned til bildekket er det ingen kø. Da de innså tabben og fikk vegbeskrivelse av meg, fikk de i det minste fart på seg. De rakk akkurat å hoppe i bilene før det var vår tur å forlate ferga.
Vi er i Polen! På tide å se ut som og oppføre seg som lokalbefolkningen!
Vel ute av ferga så røyk planen glatt om å holde sammen. For vi sto ikke på en og samme rekke inne i ferga, og på utsiden ble vi umiddelbart møtt av flere veikryss og lysreguleringer. At det finnes forskjellig GPS kart der ute er det liten tvil om og her får vi det godt bevist. For når du er i et fremmed land og ikke har tatt deg bryderiet med å aktivere din egen GPS, så følger man bare de andre med Eurorally logo på bilene. Lurt i de fleste tilfeller, men jeg valgte helt klart å følge feil gruppe. For når man først svinger feil, så blir det tydeligvis veldig feil. 3 ganger måtte vi gjennom samme karusell og lyskryss innen han som ledet denne lille gruppen biler fikk det rett.
Turen gikk nå fra Gdynia til Gdańsk, som ikke er en så alt for lang tur. Men med en aldri så liten forsinkelse så var tiden allerede knapp om å nå frem til avsatt tid. Men, polsk motorvei overrasket stort. Dette er noe av de bedre veiene jeg noen gang har kjørt på. Solen skinte enda sterkere enn dagen føre og humøret var på topp der jeg cruiset langs flotte veier i min nok så nye GT86. Så sett bort i fra at jeg ikke kunne lese et eneste skilt i dette landet og de andre var milevis foran meg, var jeg strålende fornøyd.
På vei inn i Gdańsk sentrum ble det bråstopp, for vi kom midt i rushtiden samtidig som det var veiarbeid i området. Så her ble vi stående i alt fra 30-45 minutter innen vi kunne komme frem til torget der vi skulle ha bilutstilling for de lokale innbyggerne.
Eurorallydeltagere er ikke fremmed for å lage litt show og når stillestående kø blir for kjedelig, er det på høy tid med litt underholdning. Nevnte underholdning skjedde kanskje litt for ofte gjennom Polen, og til slutt ble en av underholderne stoppet av en patrulje. Om man skal tro på ryktene blant deltagerne, så fikk han beskjed om å vennligst bruke sikkerhetsbelte om han skulle passere 200km/t og bortsett fra det måtte han ha en fin dag videre. Jeg tar nok det med en klype salt, men om det stemmer må vi tilbake hit!
Fremme på torget var det duket for bilutstillingen og her skjedde det saker og ting. Her var det nemlig et polsk video-team som løp rundt og intervjuet oss deltagere i et forsøk på å dekke begivenheten så godt de kunne. Det meste gikk i polsk, så ingenting av hva han sa ga noe mening sett bort fra de gangene han byttet til engelsk for å stille spørsmål.
Varmen derimot var det første som slo meg. Her steker det! Hva gjør man når varmen steker en fantastisk Mai dag i Polen? Man kjøper iskrem selvfølgelig og spiser den mens man vandrer rundt og tar bilene i nøyere ettersyn.
Etter en stund fant vi ut at vi skulle gå oss en tur i gatene mens vi først var her. Vi samlet troppene i klubben for en felles vandring ned brosteinsgatene med butikker og boder over alt. Ut av det blå, kommer det to damer rundt vår egen alder bort til oss og spør på engelsk, om vi vil være med å ha det gøy i kveld. Vi tittet noe undrene på hverandre innen en av de utdypet. De ville ha oss med på en eksklusiv herreklubb i kveld, helt supert! Eller ikke… haha. For her er det lett å lukte lunta. De var promotører som gir det samme tilbudet til alle unge forbipasserende menn, som ser ut som turister. Som den eneste engelsk talende personen i nåværende følge, så ble det min jobb å takke høflig nei og fortelle jentene at dette ikke er noe for oss. De kledde på seg sine største lei-seg-fjes de klarte å hente frem og ruslet videre.
En liten tur innom et par boder er vel obligatorisk når vi er på et slikt sted og har tid til overs. Noe handel ble det ikke, som sikkert var like greit. Så turen gikk videre ned langs gatene til vi oppdaget et digert pariserhjul. Først fremme ved foten av hjulet, så ble vi faktisk stående å diskutere om vi skulle tatt en tur, bare for å få se byen fra en bedre utsikt. Du synes du ser det vel? 7 mannfolk klatre opp i et sånt et. Hva i alle dager tenkte vi på…? Dessuten var det noen av gutta som hadde høydeskrekk. Godt vi har senket bilene. Nei, nå må manndommen gjenopprettes. Innom sprit-sjappa med oss!
Vi begynte å rusle pent tilbake mot bilene, for på en så varm dag var det vanskelig å gjøre noe som helst med overbærende entusiasme om det ikke var bak rattet. Da vi nådde bilene står det folk og deler ut flagg til oss. Jeg snakker ikke om sånne flagg som du står med i hånda og vifter med på 17. Mai. Nei dette var noe langt større, og hadde by-våpenet til Gdańsk på seg. Disse ville de at vi skulle innta vår neste by Poznań med stikkende ut av vinduene på bilen. Sikkert en by kamp mellom disse på lik linje med Fredrikstad og Sarpsborg tenkte vi, så pytt hva kan det skade?
Litt tid var det fortsatt å slå i hjel, for avreise var ikke helt enda. Jeg forsøkte så godt jeg kunne å få festet flagget på en finurlig måte ut av vinduet på bilen, men det skulle vise seg å være vanskelig. Så jeg som kjørte alene måtte legge fra meg flaggleken, for jeg måtte jo faktisk kjøre denna bilen også. Varmen som veltet seg ut av bilen gjorde heller ikke arbeidslysten større, her må det luftes!
Tid for avreise! Alle bilene ble startet, og vi fikk beskjed om å danne en lang rekke på torget. Vi skulle nemlig ha startstrek på samme måte som i Sarpsborg med en skikkelig launch denne gangen.
Vel, de fikk hva de ba om og vel så det. For det var flere som synes det var en god idé å ta en burnout start denne gangen, til stor stas og stormene jubel fra polakkene. Det var først da den store Dodge Ram pickupen som en av svenskene kjørte skulle avgi sitt bidrag, det skulle skje noe uventet. Hans store dekk med dertil mønsterdybde røsket opp en eller flere brosteiner! Flere tilskuere skal visstnok har stormet til for å legge de tilbake så raskt som mulig, slik at vi kunne fortsette vår ferd.
På vei ut av byen fikk vi planlagt politi eskorte. Av hvilken grunn kan det spekuleres i, for han tok ikke hensyn til noen som helst bak seg i ett eneste lyskryss og veldig snart hadde han bare en håndfull biler med seg i sitt følge. Byen var nemlig full av dem og snart var vi spredt over alle vinder. Beskjeden om å følge den oransje VW bussen og holde oss samlet ble derfor svært vanskelig å overholde.
Da vi nådde A1 måtte vi trekke billett med tidsstempel for å identifisere hvor vi kom inn på motorveien. Etter å ha kjørt der en stund, slik at jeg kunne lese skilt og gjøre meg kjent med et par landemerker ringte jeg de andre en etter en for å høre hvor de er og hvordan de lå an. Jeg lå nemlig rett bak VW bussen og regnet derfor med at jeg lå først av alle i klubben. Korrekt i mine mistanker så gjorde jeg jo det og akkurat som forventet, så lå jeg langt langt foran de andre. Så da ble det å ligge å putre bak denne appelsinen av en buss, i en toppfart i nedoverbakke på 100km/t mens man ventet på å bli hentet inn av de andre.
Etter veldig mye venting dukket til slutt de andre opp i speilet og la seg inn bak meg. Men Morten i sin E30 M3 manglet. En kort telefonsamtale fortalte at han trives godt i putre hastigheten og ikke hadde tenkt til å øke, så vi fikk gjerne øke på uten de om vi ønsket det. Morten er nemlig flink med å passe på den gamle skjønnheten han kjører (eller Gamla som han kaller henne) og derfor blir hverken motor eller drivverk stresset noe mer enn høyst nødvendig.
Polsk motorvei skulle vise seg å være noe av det mer behagelige jeg har kjørt på. Flott bred 4-felts vei med god standard og høye fartsgrenser gjorde at denne veien føltes utmerket. I forhold til polakkene var vi sinker i trafikken, for de innfødte kjørte som om de hadde stjålet både bil og bensin der nede.
Etter en god stund på A1 måtte vi svinge av og betale for bruk av strekningen vi hadde kjørt før vi var tilbake på vanlig landevei. På vei ut på landeveien var det ikke så lett å få med alle på en rekke, så noe spredt ble vi. Underveis fant bilen til Joakim det for godt å fuske verre enn noensinne. Da han forsvinner ut av syne bak meg og inn på et stopp, var det bare en ting å gjøre. Finn et sted å stoppe for så å vente. Jeg ringer og spør om han behøver hjelp, men fikk beskjed om å bare vente så kommer han. Jeg fant til slutt en bensinstasjon og re grupperer der, hvor vi også fant flere kjente fjes. Men har du sett! 98 oktan på en bensinstasjon midt ute på den polske landsbygda.
Er det noe jeg lærte på denne turen så var det at 98 er mye mer utbredt i Europa enn i Skandinavia, skjerpings! Men her var det noe merkelig, for her sto det en gubbe og insiterte på å fylle tanken for deg. Finnes slike stasjoner enda? Ligg unna bilen min, den koster mer enn du tjener på et år! Heldigvis fikk jeg lov til å fylle selv. Men noe kort terminal kunne man se lenge etter på disse pumpene. Man måtte inn på stasjonen å betale og da var pumpen okkupert helt til man har betalt og flyttet bilen. Bedre ble det ikke at personalet ble stresset når det kommer så mange på en gang, som gjorde at alt tok dobbelt så lang tid.
Vi kjører videre samlet og jaggu hadde vi ikke fått med oss Morten også. Like etter kom vi til neste pitstop og her var vi sene, for her fikk vi 10 minutter inne på parkeringen til en bensinstasjon innen vi skulle reise videre. Mange har ikke spist siden frokosten på ferga, og kastet seg inn på bensinstasjonen for å i det minste få med seg en pølse eller to. Men mens mange fortsatt sto i kø, startet store deler av feltet bilene sine og gjør seg klare for å kjøre videre.
Så med et nødskrik kastet vi også oss i bilene og forsøkte å henge på så godt vi kunne. Men vi var alle på feil vei hele feltet, for vi var nødt til å snu lenger fremme for å komme oss i korrekt kjøreretning. Dette resulterte i flere lyskryss og enda mer spredning i feltet. Men det kan vi fikse, for her var det motorvei igjen.
Ikke at det hadde noe å si, for etter 2 minutter på korrekt vei møtte vi det som ingen liker. Stillestående kø! Det var en trafikkulykke langt fremme og køen sto allerede i hva som virker som flere mil. Etter rundt en time, der vi hadde stampet oss 5 og 5 meter av gangen sto vi fortsatt nesten helt stille. Mobiltelefonen skulle bli min redning, trodde jeg. For det du merker når du reiser gjennom Europa, er at mobildekning og mobildata er noe vi skandinaver er bortskjemte med. For her var det ikke engang mulig å få igjennom en melding på Facebook-Messenger. Brått så jeg noe som jeg ikke hadde forventet. Noen av deltagerne kom kjørende forbi oss, på veiskulderen! De var så lei av å vente at de like greit valgte den metoden, mens for meg som lå helt i venstre felt skulle det gå ytterligere en halvtime innen jeg når avkjøringen som ga meg fri bane videre mot Poznań.
I køen har alle fra klubben forsvunnet i mengden. Litt lenger fremme fikk jeg øye på en bensinstasjon der det sto noen kjente biler fra feltet. På stasjonen fant jeg Morten, svenskene og noen få til. Håvard og Joakim var langt foran oss og Morten trenger en strekk etter den lange køen. Svenskene derimot var gira på å dra, så etter en kort avklaring med Morten fant jeg ut at jeg skulle slå følge med de istedenfor, i håp om å nå igjen de andre når de finner det for godt å stoppe neste gang.
Noe stopp kunne jeg se lenge etter og resten av dagen ble til å kjøre sammen med svenskene. Gjennom småby etter småby gikk ferden, for vi hadde tatt av motorveien og var nå på polsk landevei igjen. Her var jeg ikke lenger like imponert, for her var det mang en gang at jeg var sikker på at både understellet og ryggen gikk ad undas. Men litt av et syn må det ha vært, en Dodge Ram, Ford Mustang, Toyota GT86 og en Lexus IS250 kom brølende gjennom ellers døde landsbyer innimellom alle svinger og humper som polsk landevei har å by på.
Etter hva som virket som en evighet traff vi igjen 4-felt motorvei. Men skilt etter skilt til Poznań ble passert og jeg kunne bare håpe at disse svenskene visste hva de drev med, mens det virket som de bare kjørte i sirkel rundt byen. For da vi først kom frem, viser det seg at vi var nesten sist! Inn på en inn-gjerdet parkering for natten ble det, der vakta så ut som noe tatt ut av en Hollywood film med en mexicaner som bare er ute etter siesta. Så var det bare å få parkert, noe som var lettere sagt en gjort. For her var det så fullt at vi snart måtte begynne å stable i høyden. Bil plassert og motor stengt av, så er det bare å ta med seg det man trenger fra bilen og sjekke inn på hotell Puro som ligger 100m unna.
Hotellet var praktfullt. Alt er topp moderne, rommene er helt fantastiske. Dette er desidert det beste hotellet jeg har bodd på hittil, noen sinne! Så var det bare å finne ut hvor de andre holder hus, for selv rom kameratene mine har forlatt åstedet for lenge siden. Men en kort telefonsamtale senere, forteller at de satt på hotellets uteservering. Nå var det bare for meg å ta meg en dusj, så er jeg klar for middag jeg også og deretter party. Godt var det kanskje at de andre ikke var på rommet, for moderne hotell betyr moderne dusj… Dusjen og hele badet har vegger av glass. Klart glass! Her ser alle alt, om de er i rommet samtidig som du dusjer. Stilig, for all del og med en kjæreste med på turen ville dette vært perfekt. Men ikke like artig når man er 3 mann som deler rom.
Ferdig dusjet og finstasen på plass satte jeg kurs mot de andre som fortsatt satt på uteserveringen. Da vi alle var samlet var det på tide å finne oss noe mat. Vi konstaterte raskt med at vi kom ikke hit for å sitte på hotellet å spise, som mange av deltagerne allerede gjorde. Så vi tok med oss de som vil gå ut for å finne noe utenfor hotellet istedenfor. Av alle steder vi kunne ha valgt, så spiste vi denne kvelden på Subway… Ikke meg imot egentlig, men det var vel kanskje ikke helt hva vi hadde sett for oss. Men når vi har begrenset med tid og alle vil bare ha mat raskest mulig så blir det et godt valg allikevel. Turen gikk nok en gang over brostein belagte gater som ofte er tilfelle i disse gamle byene og Steffen som er an av arrangørene navigerer oss så godt han kan på hukommelse. Samtalen under måltidet gikk med til å diskutere dagens etapper, pluss at de lokale innbyggerne må kommenteres og beskues i det de kommer og går rundt oss.
Med maten ferdig spist kan alle glade og fornøyde fortsette kvelden. Det var på tide å finne frem til Pacha Poznań, som var det utvalgte stedet for kveldens fest. Med en rask titt på kartet så vi at det bare ligger noen kvartaler unna, på den andre siden av torget som vi passerte på vei til Subway.
På veien over torget, oppstod det en situasjon som desidert virket kjent. For her kom det to nye jenter bort til oss og spurte om vi ville ha det gøy i kveld. Fristende tilbud, men nei. Jeg smøg meg pent rundt de og gikk videre. Men her kom ulempen for de som ikke behersker engelsk i vårt følge. De ble faktisk stående, for de klarte ikke å smette unna og disse jentene var mer pågående enn de i byen føre. Vifting med hender og annet kroppsspråk for avvisning fungerte tydeligvis ikke like lett og det tok ikke lang tid før jeg hørte skrikene bak meg, “Laaaars, kan du hjelpe oss?”… Men denne gangen gikk det en faen i meg, for jeg tenkte at om de ikke klarer å avvise et par jenter, så får de vel bare bli med da. Haha! Så mitt svar tilbake ble like enkelt som det var genialt. “Dette får dere fikse selv!” ropte jeg tilbake, mens jeg hørte en lett humring fra min sidemann som også klarte å smette unna.
Da vi nådde enden av torget stoppet vi opp for å vente på at de andre skulle få løst sitt lille problem og komme etter. For det tok jo en liten stund, men jentene tok hintet til slutt. Med samlede tropper nok en gang, var vi straks ved inngangen til nattklubben. Eurorally flagg var plassert utenfor VIP inngangen, så det var ingen tvil om hvilken dør vi skulle bruke. Men nå skjedde det noe rart, for vi var faktisk for tidlig ute for første gang på lenge denne turen. Vi ble stående en liten stund å vente utenfor mens de gjorde siste forberedelser på innsiden. Flere deltagere strømmet til og snart var vi en god gjeng som sto ute og ventet i det som typisk ville blitt beskrevet som en tropenatt hjemme i Norge.
Pacha er den råeste nattklubben der jeg noen gang har satt mine føtter. Her snakker vi 5 barer fordelt over 3 etasjer, 4 store oppholdsarealer og et dansegulv. Live DJ kombinert med en saksofonist som holdt musikken i samme klasse som klubben hele natten. Her snakker vi et komplett party-mekka, der vi var VIP gjestene for kvelden. Piker vin og sang kan gå og legge seg, for her snakker vi sprit, dans og Eurorally! Ut over kvelden ble de fleste av oss i RedZone relativt varme i trøya, som betyr at dansegulvet skulle erobres og når det blir for kjedelig, da tar vi over scenen i kjent “RedZone Racing er på Eurorally” stil! Det gikk faktisk så langt at vi ble kastet ned fra scenen opptil flere ganger av vaktene, men pytt. Vært med på detta før vi.
RedZone Racing på Eurorally 2018. Fra venstre, bakerste rad: Morten, Nickolai, Joakim, Håvard, Christer. Fra venstre, fremste rad: Erland, Lars.
Ut over natten forsvant folk over alle vinder, så det å finne igjen kjentfolk ble vanskeligere for hver tur mellom dansegulvet, baren og sittegruppene. Til slutt var det bare noen få igjen og de virket så slitne at det var nesten på tide å ta kvelden. For når du finner Christer på ei strippestang, da har kvelden for lenge siden gått over sitt høydepunkt! På vei ut fikk jeg øye på kjæresten til en av de andre deltagerne som forsøkte så godt hun kunne å børste bort en gjeng men unge polske menn. Det skulle visst være lettere sagt enn gjort for henne, så da jeg steppet inn ble jeg spurt om hun var min. Lettere overrasket over at spørsmålet ble slit på en slik måte som fremsto som at det ver greit å eie en jente, så svarte jeg ja og latet som at hun var min kjæreste i noen minutter bare for å hjelpe henne ut av situasjonen. Det skal vise seg at hun er mer enn klar for å kaste inn håndkledet, men kan ikke veien tilbake til hotellet. Så da blir det på med gentleman instinktet, kvelden er ferdig for min del. Jeg følger henne heller trygt hjem til hotellet.
Lørdag morgen eller dag 3, våknet jeg først av oss som deler rom. Med konstruksjonen rundt dusjen friskt i minnet så jeg mitt snitt til å få dusjet innen de to andre våkner i håp om at de fortsatt har nok alkohol i blodet til at de ikke våkner av vannet som renner. Visst pokker fungerer den ideen også, for de våknet i det jeg var i ferd med å kle på meg. Fornøyd spratt jeg ut av rommet for å innta frokosten.
Frokosten ble en artig opplevelse, for her snakket alle om hva som skjedde kvelden føre. Husker du jentene fra kvelden i forveien? De som er promotører og forsøker å få menn inn til sin herreklubb. Vel, det viser seg at eierne av klubben kanskje kan spare inn lit penger. For mange fant tydeligvis veien dit uten oppfordring i løpet av natten. Jeg skal ikke nevne navn, men vi snakker om at folk hadde brukt alt fra et par tusen og helt opptil 40 000kr på dette stedet! RedZone ble heller ikke unntaket, da noen så sitt snitt til å representere oss der inne også der en av de faktisk ble dopet ned, men kom seg til hotellet da han forstod hva han var blitt utsatt for. Han ble senere funnet sovende foran inngangsdøren til hotellrommet. Riktig nok på innsiden av den, så han måtte skyves vekk med døren, innen man kom seg inn på rommet for å bistå han. Han som hadde brukt mest, hadde til og med kvitteringer fra bankterminalen som bevis. Ikke like gøy var det at minst en transaksjon var gjort med firmakortet. Men det får bli en sak mellom han og revisoren.
En annen uheldig deltaker hadde gått hele natten, i et forsøk på å finne tilbake til hotellet. Han var fortsatt full når han satt seg ved frokostbordet og hadde nettopp kommet inn døren. Etter mye om og men, så hadde han nemlig fått haik med en jordbærselger. Selgeren hadde satt igjen kona ved boden sin og karen tilbake til hotellet. Da han forsøkte å betale for turen, hadde selgeren blitt fornærmet og nektet å ta imot pengene…
Frokosten er ferdig. Pakk ned, sjekk ut, vi skulle videre. Neste stopp var et stadion i sentrum der vi skulle ha nok en bilutstilling for det polske folk. Å komme seg dit derimot, var en helt annen sak. For i sentrum av denne byen er det brostein med store høydeforskjeller, hull i enhver asfaltflekk, trikkespor og skilt man ikke forstår skvatt av. Som om ikke det var nok, så går gatene litt hulter til bulter og det er folk over alt. Ikke akkurat ideelt for en middels hissig japansk sportsbil.
Men sola stekte denne dagen også, så jeg brydde meg virkelig ikke om hvor lang tid det tar meg å komme dit. For dette var det bare å nyte. De andre hadde kjørt i forveien, for jeg brukte litt for lang tid på å pakke ferdig bilen. Men det ga meg muligheten til å nyte øyeblikket, istedenfor å stresse. Bare meg og mitt lille metallskall i en ukjent by, med strålende sol, brølet fra bilen hver gang jeg tråkket på gassen og nok med skuelystne til å mette enhver lyst på oppmerksomhet. Kunne det bli bedre?
På vei mot stadion forsøkte jeg også å svinge innom noen bensinstasjoner i søken på mer 98 oktan. Man visste aldri når sjansen bød seg neste gang og jeg var ikke interessert i å bli stående uten. Men det var lettere sagt enn gjort, for det var ikke å oppdrive langs ruten mot stadion. Jeg sto nå igjen som et spørsmålstegn. For langt ute på både svensk og polsk landevei var dette ikke noe problem, men her midt inne i en storby var det vanskelig. Jeg så virkelig ikke sammenhengen lenger.
Fremme på stadion sto de andre allerede utstilt og jeg fikk høre hvor treig jeg var. Men å satse dekk og understell på komme frem raskere, var ikke noe jeg var interessert i. Da jeg først klatret ut av bilen, legger jeg først merke til hvor varmt det egentlig var. At dette er den varmeste dagen hittil var det lite tvil om. Det er trist å tenke på at en maidag i Polen kan være varmere enn en norsk sommerdag på sitt beste.
Nok en gang strømmet det skuelystende til. Men det var ikke like lett å engasjere seg med publikum i Polen, for det er fortsatt fåtallet her som kan engelsk. Så vi nøyet oss med å snakke oss deltagere imellom. Etter en stund fikk vi informasjon om hvordan vi skal kjøre ut av stadion og videre ut på motorveien, der vi skulle møtes på en bensinstasjon. Vi startet bilene og kjørte på rekke ut, for her står medie-teamet og dokumenterer starten på siste dag av arrangementet. Noen så selvfølgelig også anledningen til å legge igjen noe sorte minner i bakken, bare så de kunne huske oss i en tid fremover.
Det evigvarende problemet med kolonnekjøring og storbyer dukket opp igjen, så nok en gang på tross av vår iherdige innsats klarte lyskryssene å separere oss. Vi snirklet oss de siste gatene ut av sentrum og ut på motorveien. Alle bortsett fra Håvard, som svinget et kryss for tidlig og fikk kjøre en omvei innen han traff motorveien.
Før vi visste ordet av det sto vi på siste stopp i Polen. Bensinstasjonen var liten, men da 75 biler kommer inn uten forvarsel ble det fart i trusa på de bak disken. Vi okkuperte hver eneste pumpe, for også her var det samme system som tidligere. Man måtte inn å betale før nestemann kunne fylle og når mange valgte å ta seg en matbit samtidig så tok det litt tid. Men ferdig spist og ferdig tanket møttes vi på baksiden av stasjonen der plassen er lang større.
Avreise kom da alle var klare og siste del av polsk motorvei skulle tilbakelegges før vi inntok Tyskland, Europas fristed for fartsgale motorbøller! Siste strekke gikk radig da vi nå var tilbake på veier med god standard. Flere og flere biler med tyske registreringsskilt dukket opp i både mot og medgående kjøreretning, som hintet til at grenseovergangen ikke var langt unna.
Grensepasseringen gikk uten problemer og meg kjent ble ikke noen engang stoppet for så mye som en passkontroll. Tyskland ligger for våre føtter! (les gassefoten)
Bilen til Joakim fungerte litt som den ville denne turen og ettersom Morten hadde for vane å komme tøffende etter med gamla, så var det nå Håvard og jeg som måtte forsvare klubbens ære i det fartsgrensene nådde nye høyder. Etter en kort samtale med baktroppen la vi oss inn i et felt med flere fartsglade og satte av sted.
Denne turen var en med mye lærdom. For at det er god veistandard i Tyskland, er en sannhet med modifikasjoner. Den består nemlig av et lappeteppe med alt fra høy standard der det ligger ny asfalt og helt ned til betongelementer med høvlede spor som stammer tilbake fra 2. verdenskrig, der sistnevnte ikke er noe spesielt behagelig å kjøre på. For mellom sporene kommer det skjøter mellom betong elementene og du blir sittende i en dunk-dunk-dunk sensasjon store deler av veien. Noe ala det som er mellom Gardermoen og Eidsvoll på E6 i Norge.
Dette med å lese og forstå skilt, var tydeligvis ikke alltid like lett for alle. Ettersom forskjellen på 120km/t opphevet (som betyr 130km/t i Tyskland) og fri fart skiltet ble misforstått av mange. For folk raste av gåre i ville hastigheter når de så 120km/t opphevet, men forholdt seg rolige da fri fart skiltet dukket opp. Her tror jeg det var mange som hadde hørt på jungeltelegrafen eller rett og slett ikke sjekket noe som helst på forhånd. Skummelt, men det gikk nå bra så vidt meg kjent.
Jeg må tilbake til det jeg nevnte tidligere, nemlig jentene. For jentene på Eurorally er noe for seg selv og hyggelige overraskelser kommer visst når man minst venter det. Jeg tror nok den personen jeg tenker på nå, trekker litt på smilebåndet om hun leser dette. For mens vi lå i rundt 160km/t fikk jeg en av de andre deltagerne opp ved siden av meg, en BMW E46 Compact. Den ble liggende der en liten stund, så nysgjerrig tittet jeg til siden. Der satt det en stolt kar i førersetet og ei jente som passasjer. Hun pekte merkelig nok bakover, i håp om at jeg skulle titte. Fortsatt nysgjerrig tittet jeg mot baksetet som instruert og jaggu satt det ikke ei jente til der, toppløs! Hun smurte de store “øynene” sine opp i ruta til min gledelige overraskelse, før de fortsatte forbi meg. Jøss tenkte jeg, hvorfor har ikke jeg ei sånn? Gøy med litt fart og påfunn i dem. Men takk skal du ha om du leser dette, for du satte et ellers fantastisk humør opp med 10 nye hakk.
Første pitstop i Tyskland var på trappene. Her fant jeg noe som ikke finnes så mange andre steder. For her hadde de 101 super oktan! Skal, skal ikke? Jeg landet på skal ikke, men gud og det fristet å teste. 98 oktan ble valgt og tanken fyltes før man løp inn, i et håp om å få med seg noe mat også. Klok av tidligere erfaring visste jeg jo at vi mest sannsynlig ikke har så god tid om vi vil henge med feltet. Så jeg betalte og kastet i meg en baugete mens jeg ble stående å skravle med de andre på baksiden av stasjonen, før vi reiste litt puljevis videre denne gangen. RedZone reiste samlet ut av plassen, men det ble nok en gang Morten og Joakim som danner baktroppen.
Mer tysk motorvei skulle legges i bakspeilet og da kommer vi til nok en sak der vi ikke nevner navn… For dersom du er bilinteressert, så har du sikkert sett den norske bilfilmen Børning. Tenk nå tilbake til den filmen. For du kan si det sånn, at 6 av deltagerne bestemte seg for å gjenskape en scene som dukker opp tidlig i denne filmen (helt sikkert noe ufrivillig). For langs tyske motorveier, der finner man noen ganger en overraskelse eller to, som kan komme litt brått på. Spesielt om man er litt uoppmerksom på at man brått kommer ned i en 100 sone. For når man ligger 6 biler etter hverandre, så rekker tydeligvis ikke sistemann å oppdage problemet selv om det er 5 biler som har gjort samme tabbe før han. Resten kan du sikkert tenke ut selv. For gjort er gjort, spist er spist og kjørt er kjørt… Ikke noe som kan påvirkes etter faktum, så ferden gikk videre.
Skiltene til Hamburg begynte å dukke opp og diverse av og påkjørings ramper måtte til for å komme oss på rett vei. Vi var fortsatt i kjedelige 100 soner, så dette tok jo år og dag. Men det ble en strålende anledning til å ringe de to andre og høre hvordan de lå an. De lå ikke så alt for langt bak, som betyr at det var duket for et siste bensinstopp innen vi skulle innta Hamburg. Men med langsomme veier som strekker seg milevis i rette linjer, så blir det ikke noe spennende kjøring. For her er den virkelige ulempen med tysk motorvei. Den er ofte lang, rett og lite interessant når du fjerner de høye fartsgrensene. Fordelen må være at den er stort sett 4 felt eller større. Så man kan kjøre forbi lastebiler, campingvogner og andre sinker langs veien.
Vel fremme på neste bensinstasjon var det nok en gang tid for å tømme en tank og fylle en annen. Det som er spesielt langs tyske motorveier, er at toalettbesøkene koster penger. Så det ble å snu i døra, for kontanter til myntinnkastet hadde vi ikke. Vikinger som vi er, fant vi oss en busk utenfor stasjonen istedenfor og ettersom vi uansett var de eneste der, så var det ingen som kunne klage heller. Litt etter kom både Joakim og Morten rullende inn og RedZone var samlet nok en gang. Vi bestemte oss for å holde sammen resten av veien til Hamburg og heller ta det litt rolig. Det var tross alt ikke langt igjen nå.
Vi la i vei. Siste strekke på motorveien ble fort fortært av våre asfalt-spisende monster av noen biler. Fler og fler skilt mot Hamburg dukket opp og til slutt var vi ved vår avkjøring, eller ausfahrt som det så fint heter. Litt 2 felt landevei måtte vi tåle før det er lyskryssenes tur. Her kom vi til en litt spesiell sak, for gutta var helt klart overbevist om at jeg hadde kjørt på 2-3 røde lys når vi var vel fremme. Men som jeg har sagt til dem, så kjørte jeg på grønt hver gang. Om det byttet til rødt innen de kom gjennom så er det noe annet, men de fulgte nå etter meg gjennom sentrum uansett da. Gutta på tur vi se!
Rainer Garbers het hotellet natten skulle tilbringes på. Jeg må virkelig si at her har de forstått dette med parkeringsgarasje. For en fantastisk standard! Innkjøring tilpasset lave biler, godt med utvalg av plasser og romslig nok til at vi slapp mareritt om parkeringsbulker om natten. Rommene skal vi derimot ikke nevne så mye om, for da blir dette fort negativt.
Men denne natten fikk jeg enerom som var kjærkomment. Dusj og grooming sto igjen for tur, fordi vi skulle ut! Nærmere bestemt Reeperbahn. Bussene som var innleid i anledningen hadde fastsatte avgangstider, så tiden var knapp som vanlig. Ferdig pyntet for kveldens avsluttende fest ble jeg stående ute å vente, der jeg så mitt snitt til å ta en telefon hjem. Men det var lettere sagt enn gjort, for europeisk mobildekning tok nesten rotta på den ideen. Det tok over 20 forsøk å koble opp en samtale og når samtalen vel var i gang, så brøt den rett som det var. Som om ikke det var nok sto jeg under et edderkoppinfisert tre, så nå kravlet de over hele meg ettersom jeg hadde stått så lenge stille i håp om å bevare mobildekningen. I kampens hete om å fullføre en vettug telefonsamtale hadde første buss allerede dratt og nummer to sto nå for tur. Samtalen avsluttes raskt før jeg hoppet ombord.
Da vi nærmet oss bykjernen oppdaget vi at her var det en helt annen standard på bilene som folk bruker til å “råne” med. For Lamborghini og Ferrari var bilmerker som dukket opp rett som det var rundt bussen og langs Reeperbahn senere på kvelden for den delen.
Fremme på Reeperbahn hadde de lagt opp til at vi skulle finne oss noe middag på egenhånd. Vi fant noe i nærheten av kveldens klubb, for vi var ikke interessert i å traske rundt i sentrum i søken på en brukbar restaurant. Vi fant noe som hadde biff og da er vel de fleste mannfolk fornøyde. Det vil si alle bortsett fra Morten. For uheldig som han er, så ble han glemt dette året også. Kjøkkenet hadde faktisk klart å glemme hans bestilling, igjen!
Litt stress blir det når uforutsette saker skjer og nok en gang var vi sene. Festen var i gang allerede, men vi rakk det innen premieutdelingen startet på klubb Moondoo.
Følgende premier ble utdelt:
Beste bil – 1: Honda NSX (Frank T. Dyrendal), 2: Honda NSX (Rune & Hilde Holum), 3: Nissan GTR 33 (Tommy Skarprud)
Beste Party Team: Angvik Auto (Audun Moe Møllerop, Audun Tonny Anders, Birger Søyseth)
Eurorally Spirit: Team Dunlop (Kurt Egil Antonsen, Espen Lund)
Å være på klubb Pacha kvelden føre var kjempegøy, men kanskje ikke så lurt med tanke på at alt annet blir jo et høl til sammenligning. Misforstå meg rett, det var et helt OK utested, som jeg nok ikke ville sagt noe som helst på om vi hadde dratt hit først. Men etter Pacha ble bare spriket så enorm at jeg følte at det bare ikke hang på greip at vi skulle tilbringe sluttfesten her. Veldig trist, med tanke på at det visstnok er Hamburgs mest ettertraktede utested og køen strakk seg jo laaaangt for å komme inn.
Etter våre VIP timer alene på klubben, fikk vi vår egen lille fest i kjelleren. Der spilte de noe jeg ikke helt klarer å klassifisere som musikk. Ei heller klarer jeg å fortelle deg med sikkerhet hvilken sjanger det i så tilfelle skulle falt under. Men jeg tror det var et dårlig forsøk på Underground Hiphop. Legg til at det var varmt, klamt og lite gjestmildt der nede, så kan vi kalle denne kjelleren for kloakken til hølet vi nettopp kom fra. Dette må virkelig bli bedre til neste år!
Trøtt i trynet, litt små skuffet over sted, stemning og musikk er jeg ikke lei meg over forslaget fra Morten og Christer om at det var på tide å ta kvelden da klokka passerte ett på natten. De andre fortsetter festen til 6 på morgenen, mens vi finner oss en Taxi for å komme oss tilbake til hotellet.
Da jeg spurte i resepsjonen om de hadde noe mat man kunne kjøpe, ble vi henvist til den døgnåpne bensinstasjonen som lå 5 minutter i gangavstand unna. Da han sa døgnåpen, så regnet jeg med noe ala Statoil eller Esso On The Run som jeg var vant med hjemmefra. Men vi var i Tyskland og der er det litt andre forhold. Det å kunne gå inn for å se gjennom utvalget, kan man glemme. Man bestiller gjennom et høyttalersystem, for du må kommunisere med kasse personalet gjennom et vindu. Når du skal betale så skjer det kun i kontanter og penger og produkter blir utvekslet gjennom et lukesystem som gjør at du og den ansatte er helt fysisk adskilt. Brått forstod jeg hvor kort man skal reise før kriminalitet og vold blir et mye større problem enn hjemme, spesielt om natten. Så det ble til et tørt smørbrød bare for å få noe i magen.
Dag 4 er vi kommet til Søndag. Eurorally var offisielt over og nå gjenstår bare frokosten innen alle team reiste hver for seg hjem, eller videre på ytterligere ferie som noen også hadde planlagt.
Joakim og Håvard hadde bestemt seg for å bli i Tyskland for å fortsette ferien litt til, mens vi andre ønsket å dra hjem. Så mens Erland hoppet over i bilen til en kompis som ikke er medlem i RedZone, så hoppet Nickolai over i min bil slik at alle kunne komme seg hjem til ønsket tid. Veien hjem var lang og vi hadde bestemt oss for å kjøre hele distansen på en dag. Etter planen skulle det ta omtrent 12 timer innen vi var hjemme, men når går vel noe etter planen?
Gjennom Tyskland så gikk ting på skinner bortsett fra en liten kø pga. veiarbeidsområde. Været var litt overskyet men det hadde ikke noen betydning, vi skulle jo tross alt bare hjem. Jeg la meg bak Morten, for på dette tidspunktet følte jeg bare for å skru av hjernen og gå i følgemodus.
Det var først i Danmark at ting skulle bli verre. For det siste du ønsker deg når du har en så lang tur foran deg er kø. Vanlig kø er en ting, men en stor trafikkulykke var det vi skulle havne bak. Ikke bare en heller, men to stykk skulle vi få gleden av å oppleve ettereffekten av innen vi kom oss gjennom landet med de røde pølsene og det merkelige språket.
Ulykkene satt oss tilbake med over en time på det som allerede skulle bli en lang dag. Mens vi ventet, rakk vi å åpne danske aviser på mobilen for å lese om ulykkene vi satt og så på oppryddingen rundt. Veien ble bare ble rødere og rødere på Google maps. For den siste ulykken var vi ikke lenger bak enn rundt 500m.
Da vi kom til grenseovergangen mellom Danmark og Sverige var det passkontroll. Jeg vet ikke om det var vi som så spesielt norske ut eller om det var bilene som fortalte dem at vi kanskje ikke utgjorde den største trusselen for nasjonal sikkerhet, men det var ikke mer som skulle til for å slippe videre enn å si at vi var på vei hjem.
Hittil hadde vi bare hatt noen små stopp for toalettbesøk pluss en og annen røykepause for de som behøvde det. Så nå var det på tide at vi fikk stoppet for noe mat. Med et av pitstoppene fra forrige Eurorally fortsatt friskt i minnet (nærmere bestemt i Malmö) så stoppet vi likegreit der for middag denne gangen.
E6 opp fra Malmö er lang. Spesielt om du har kjørt der mange ganger tidligere, som jeg har gjort i forbindelse med jobb. Bare for å få noe avveksling begynte jeg og Morten å bytte på hvem som kjøre først en gang i blant og da vi hadde veien for oss selv en strekke så lå vi side om side.
Det var først da vi kom til Uddevalla at det skulle dukke opp noe nytt. For der var broen stengt, som resulterte i at vi måtte ta en liten omvei gjennom sentrum. Bedre ble det jo ikke at jeg fullsteding overså avkjøringen inn mot sentrum og brått var på full fart østover i Sverige. Det er når du kjører feil at du innser hvor langt det er mellom hver avkjøring på en motorvei. For det føltes som vi måtte kjøre en evighet innen vi fikk snu. Strek i regninga for fyren som vanligvis kalles for en menneskelig Garmin av gutta i klubben…
Da vi nærmet oss Tanum skulle det dukke opp en festlig situasjon. For brått begynte Morten å blinke med lysene sine. Først da han roet ned blinkingen kunne jeg skimte blålysene der bak. Det første man tenker i en slik situasjon er jo om det er deg de skal ha tak i. Så kommer selvfølgelig tanker som “hva i alle dager skal de ha tak i meg for nå?” og tanker om bøter og det som verre er rekker å svippe innom før man ser politibilen forsvinne forbi deg i en rasende fart. Man sitter deretter igjen som et spørsmålstegn og tenker “jaha, det var jo litt i overkant dramatisk for en motorvei med 2 biler på seg…”
Resten av turen hjem går rolig for seg. Ikke noe drama, ingen overraskelser. Det er midt på natta, med masse regn og 4 alt for slitne deltakere som er mer enn klare for å treffe Norsk jord. Vi skiller lag med Morten og Christer, innen jeg overleverer Nickolai til sin kjæreste som henter han i Sarpsborg, før jeg gyver løs på mine siste kilometer av denne turen.
Er vi klare for en runde til i Mai 2018? Jeg vet helt klart at jeg er! Se videoen under, så forstår du hva jeg mener.
Alle bilder og video er brukt med tillatelse fra Eurorally og Team Redlist