50 biler, 4 dager, 3 byer og 2000KM! Hva i all verden har vi meldt oss på? Joda, det heter EuroRally. Eller mer presis, Scandinavian EuroRally var navnet i 2016.
Så hva er EuroRally? Jo det er en roadtrip, eller en bilferie om du vil. Bare forestill deg det, en ferietur med 50 biler, de fleste med to eller flere i bilen. Det ble omtrent 120 mennesker på en og samme ferietur, med en delt lidenskap… Biler! Med alle gleder og sorger de gir oss.
Ruten for 2016 var som følger: Dag 1, Kristiansand til Gøteborg. Dag 2, Gøteborg til København. Dag 3, København til Hirtshals. Deretter ombord på ferge og hver for oss hjem når vi kjørte i land i Norge. Men vent litt, sa jeg ikke 4 dager da? Joda, men det kommer vi tilbake til.
På dette tidspunktet vet vi selvfølgelig ikke, at dette er turen vi aldri kommer til å glemme.
Det blir stort oppstyr i klubben rundt dette. En etter en melder vi oss på denne turen, og det blir samtaletema på enhver samling vi har fra påmelding i Desember 2015 til turen startet i Mai 2016. Noen synes dessverre det blir for dyrt, mens andre synes det er helt “innafor” (ja, de fleste av oss er fra Østfold). Så med en pris på 2000kr pr person (2500 derom du kjørte alene) som dekket ferge og hotell, ble vi totalt 5 biler og 8 personer fra RedZone Racing som stilte til start i Kristiansand.
- BMW E46 (Jonas)
- Mitsubishi Galant (Lars)
- Nissan 200sx (Joakim & Tord)
- BMW E46 M3 (Håvard & Eriane)
- BMW E30 M3 (Morten & Renate)
Starten var ferdag kl 11, og ettersom alle bodde langs ruten kunne vi jo bare ha kastet oss inn i følget langs veien, sant? Jo det kunne vi, men hvor er gleden i det da? Vi er jo bilentusiaster! Så for RedZone Racing la vi til enda en dag på torsdag, for å komme oss fra Østfold til Kristiansand. La oss kalle den dag 0, for enkelhet skyld. Dette var jo Kristi-himmelfartsdag (offentlig helligdag), så gode nyheter for oss ettersom ingen behøver å ta ut en ekstra feriedag!
Så er dagen endelig kommet, avreise! Ettersom de fleste av oss bor spredt ut over hele Østfold så avtaler vi et par møtepunkter langs veien for å samle troppene. De av oss som bor i nærheten av Glommas utløp møtes på parkeringsplassen til tidligere SmartClub i Råde. Allerede her merker vi at god tid, er en fin ting å ha på tur. For enkelte i denne klubben er kronisk forsinket! De som er klare benytter derfor anledningen til forfriskninger, for her har det jo dukket opp en McDonald’s etter at SmartClub stengte dørene, så ikke det dårligste stedet å vente får man si. Men, drøye 45min etter avtalt oppmøte er vi på veien og ruten er satt for neste møteplass, Esso On The Run i Drammen. Her møter vi de gale menneskene fra Indre Østfold, tar et kort pit-stop og setter kursen sørover.
E18 har jo fått seg et ansiktsløft på lik linje med E6, så i kjent driv for østfoldinger glir vi nedover mot Vestfold. Men vent litt, mangler det ikke en bil i bildet over? Joda, Morten er utskuddet og bor faktisk i Vestfold. Dessuten hadde han ikke mulighet til å stille opp før på fredag, så han møtte opp direkte i Kristiansand.
Bare noen få mil etter at vi la ut på E18, legger flere av oss merke til noe som ikke er som det skal med Håvard sin M3. Noe ligger å “vibrerer” under bilen hans. Vi får gitt beskjed, hastigheten blir redusert og ettersom dette er 4-felt motorvei så blir det iverksatt en rullende visuell undersøkelse. Det skal vise seg at det et carbonleppa på frontfangeren som ikke er helt fornøyd med vindmotstanden og valg av festemetode, og dermed står for vibreringen. For den midterste delen av leppa ligger nemlig kun millimeter fra asfalten på de dypeste vibreringene. Så vi legger til et nytt stopp langs ruten, i nærheten av Sandefjord. Ikke så langt i fra Morten sin bolig faktisk, i tilfelle verktøy skulle bli nødvendig for å utbedre, så ble det et naturlig valg.
Vi kommer oss ut av veibanen og Håvard starter sin undersøkelse av bilen. Det skal vise seg at vinduspylertanken skal være roten til problemene, for den ligger og presser mot leppa. Det er ikke et problem for seg selv, men kombinert med luftmotstand i motorveihastigheter og marktrykket denne leppa skal være med på å skape, så er det tydelig at det blir for mye. Samtidig deler Håvard noe motvillig at den kanskje ble montert kvelden innen, uten en veitest etterpå. Han måtte jo inn for å pakke!
Håvard bestemmer seg for å sette kursen hjem til Morten for lån av garasje og verktøy for å gjøre nødvendige utbedringer. Resten av oss mener at dersom han ikke føler behovet for bistand, så kan vi fortsette ferden sørover. For Morten bor ikke akkurat rett ved motorveien kan du si… Så vi blir enige om å kjøre videre og heller la M3’n hente oss igjen senere. Vi kommer jo uansett til å ta noen stopp underveis.
Vi stopper likegreit på Bamble Grillen for et lite måltid, og mens vi tømmer, fyller og hviler så får bilene lov til å nyte solen. Ettersom vi har en M3 hengende etter, kan vi jo bruke litt god tid.
Uthvilt, mette og klare for en ny strekke av ruten, setter vi på ny ut på E18. 4-felt motorvei var slutt etter Larvik, så nå blir det landevei et godt stykke. Denne gangen tok det også en god stund innen vi stoppet igjen. Norsk natur blir iakttatt samtidig som musikken buldrer øredøvende for å fylle stillheten, eller for å overdøve eksosanlegget. Alt ettersom hvilken bil du befant deg i.
Du kan si hva du vil, men for en bilfrelst er dette terapi. Du får muligheten til å rydde opp i alle tankene i hodet, samtidig som du får gjøre det du liker best. Nemlig å kjøre en god tur med menneskene du har valgt å dele lidenskapen med. Så denne lyse maidagen ser ganske bra ut, for øyeblikket…
Vi utarbeidet et greit system dersom en av oss fikk behov for en nytt stopp underveis. Finn et egnet sted for å passere de andre så du kommer først i rekken, og sett på varselblink så vi vet at du har planer om å forlate veien ved første mulighet, så vi kan følge etter deg. Første behov meldte seg ikke før like etter Grimstad, så vi stopper på første rasteplass etter at vi er tilbake på 4-felt motorvei. Denne gangen er det Jonas som vil stoppe, naturen kaller! Med årene i denne klubben og antallet turer det har gitt oss, betyr det selvfølgelig at det er innarbeidet når en gjør sitt fornødne, så passer resten på å gjøre det samme innen vi kjører videre.
Som jeg snart skal få oppleve så finnes det noe som heter karma, jada det eksisterer! For om du blir rammet samme dag, neste uke, neste måned, neste år eller neste liv så kommer den å biter… Jeg er ikke troende, men tilfeldighetene kan da for søren ikke være så opplagte, kan de? For, på vei ut av toalettet kommer Joakim meg i møte og sier “Lars, vi har et nytt problem”. Ivrig i å komme meg videre spør jeg litt irritert “Jaha? Hva er det denne gangen”. Famous last words… Jeg må virkelig lære meg å holde kjeft.
“Det er deg, du har punktert!” får jeg som svar, med et noe fårete glis får jeg legge til.
Se nå ikke på de små bremseskivene mine, se heller på den tydelige flengen i dekket. Det er nemlig felg-klipt! Takk da…
Så hva har dette med karma å gjøre? Dette kan jo skje hvem som helst… Vel, her kommer innrømmelsen. Jeg var vel kanskje like ivrig etter å komme meg videre i Sandefjord som jeg var her i Grimstad, så jeg tenker at dette er straffen for å forlate Håvard. For her står jeg, uten jekk og uten reservedekk. Med 4 nye dekk hengene på garasjeveggen hjemme!
Jekk blir lånt av en tilfeldig Svensk bobil på samme rasteplass og hjulet blir demontert for inspeksjon. Kan det lappes? Som du ser av bildet ovenfor, nei det kan det ikke. Sirkelen er fullendt, for det er Kristi-himmelfartsdag, etter kl 16. Om noen ville hatt kveldsåpent til vanlig, så har de så sannelig ikke det i dag. Men løsningen er nær, for Joakim har reservedekk og vi har samme boltsirkel 114 å greier, typisk Japansk. Gleden er dessverre kortvarig, for han har 5-bolt og jeg har 4-bolt.
Den neste timen blir tilbrakt i telefonen i håp om at noen i mitt kontaktnettverk kan jage ut en stakkars dekkverksted anstatt for en god slant, mens vi venter på NAF. Men den gang ei. Viking ankommer på oppdrag fra NAF, får plassert bilen på planet, og kjører av sted med den til nærmeste dekkverksted som åpner tidligst i morgen. Det skal legges til at jeg sa opp mitt NAF medlemskap etter denne turen. For selv etter 5år med fullt medlemskap, uten bruk av mine årlige assistanser skulle de allikevel ha 2000kr for å kjøre bilen til Kristiansand, istedenfor nærmeste verksted. Ryk og reis!
Med et slikt tidsforbruk har Håvard nå hentet oss igjen og ankommer tidsnok til å gi meg sitt største glis. For han har sannelig ikke behov for å si ett eneste ord. Jeg vet akkurat hva han tenker. Eriane derimot sparer ikke på kruttet, og lirer av seg noen små kommentarer jeg heldigvis ikke lenger husker. Videre må vi jo bare komme oss til hotellet i Kristiansand, så jeg lemper over pikkpakket og setter meg takknemlig inn i bilen til Jonas som blir min redning i hva angår transport resten av denne ettermiddagen.
Vel fremme i Kristiansand sjekker vi inn på Scandic Bystranda, et hotell jeg har bodd på tidligere og derfor vet ligger kun få meter fra morgendages startstrek. Etter innsjekk møtes vi nede i lobbyen for å planlegge middag. Der finner jeg flere andre EuroRally deltakere som har tenkt samme tanke som oss, med å reise ned dagen i forkant. Oversosial som jeg er, går jeg i gang med å engasjere meg i samtale med de andre deltakerne. Det tar selvfølgelig ikke lang tid før de får høre om våre uheldigheter på vei ned, og foreslår at jeg legger ut min situasjon på Facebook gruppa til EuroRally. Det kan jo være seg at noen der kjenner noen, med dekk og nødvendig verktøy for å hjelpe meg med min lille utfordring i nærheten av Grimstad. For selv om jeg kan vente til dagen etter og et dekkverksted, så ville det være bedre å få løst situasjonen i kveld. Hva om de ikke har min dekkstørrelse på lager, eller ikke har tid?
Her kommer samholdet i 
bilmiljøet virkelig frem på sitt beste. Så klart noen kjenner til noen i Grimstad. Han driver med drifting og kan derfor tenkes å ha både dekk og verktøy tilgjengelig. En kort telefonsamtale senere, så har jeg en avtale om å kjøpe 2 dekk og få hjelp til å bytte de, samme kveld. Selv om de ikke er nøyaktig min dimensjon, så er det nærme nok til at det er innenfor regelverket.
Jonas stiller derfor opp igjen med transport, mens vi avtaler med de andre at vi utsetter middag til vi er tilbake. Forhåpentligvis med min bil også.
Nok en gang uten jekk tilgjengelig må jeg be min nye hjelper om å bringe både jekk og bukker for å støtte bilen på, mens vi tar med oss fremhjulene for å bytte dekk på de. Noe han gledelig gjør uten å rynke på nesen. Hjulene blir plassert inn i en varebil som selv ruller på lavprofildekk og vi setter kursen mot et ukjent verksted der det bygges noe kun egnet for bruk på bane.
Jonas blir gående å skue, mens vi forsøker å legge om dekkene. Det skal nemlig vise seg at selv om han har byttet noen dekk i forbindelse med driftingen, er mannen langt i fra proff å regne for denne oppgaven. Noe han opplyser om på forhånd. Derfor blir det til at jeg må ta i et tak selv også, for disse dekkene er vanskelige å få på felgen. Med dimensjonen 215/35/18 så blir de ganske så stive å legge på.
Med en bratt lærekurve for undertegnede får vi det faktisk til, inkludert transport av hjulene til og fra min bil på 2 timer. Legg til tiden tur retur Grimstad fra Kristiansand, så resulterer det i at våre venner nå er veldig sultne. Jeg takker inderlig for hjelpen med hjulene betaler og fyker av sted med nesen mot sør, igjen.
Selv ble jeg heller ikke proff dekkomlegger av kveldens innsats. Noe felgene kan vitne om, for de ser nå ikke ut! Dype riper og manglende lakk er beviset på at jeg til slutt kom til punktet “Bare få på de dekkene, det skal bare fungere. Det må ikke se så pent ut, jeg vil bare få med meg turen videre”.
Tilbake i Kristiansand parkerer vi på hotellet og tar beina fatt for å komme oss dit de andre er. Klokken har passert 23, så alt som er åpent nå er noen kebab-sjapper. Så vi møter opp på stedet de har valgt ut og nyter et vel fortjent måltid. Etter måltidet tar vil en felles spasertur ned mot morgendages startlinje slik at vi har sett plassen på forhånd og er helt klare på hvor vi skal.
Vi snakker løst mellom oss på vei tilbake til hotellet. Hvem kommer til å stille til start i morgen? Vi kan slettes ikke være de eneste med utfordringer på vei ned? Folk kommer jo fra alle kanter av Norge, til og med fra Sverige. En kort titt på Facebook bekrefter våre mistanker. Joda, det er flere som har måttet avbryte før de når startstreken. Noen av de virkelig gromme bilene måtte hjem på henger, mens en svenske som kjørte på E85 drivstoff måtte sette fra seg bilen i Horten for ikke å gå tom for drivstoff på vei ned til Gøteborg senere. For ikke visste han at Norge har svært begrenset med tilgang på E85 ved våre bensinstasjoner.
Fredag morgen betyr turens første hotellfrokost. Ikke alle er like opplagte og derfor er det ikke alle som dukker opp til avtalt tid for frokost. Men litt etter litt blir vi fulltallige rundt bordet. Klok av gårsdagens hendelser velger noen av oss å gå ned i garasjen for en siste inspeksjon av bilene. Dekk, olje og andre væsker blir kontrollert, for senere er det omtrent 50 biler som skal kjøre sammen og alle sammen stopper ikke for å vente på deg, dersom du får utfordringer underveis.
Har du noen gang hørt om p-hus skrekken? Det er noe lave biler har, eller mer korrekt eieren. For selv om det gikk uten en skramme å komme seg både opp og ned i dette p-huset under hotellet, må det legges til at det tok sin gode tid. Bare sånn i tilfelle, så tar man det pent. Men når vi kommer ut og ser dagens lys, blir vi møtt av et kjent syn. Det er Morten i sin strøkne E30 M3! Nå som vi er fulltallige er det bare en ting som gjenstår. Gjør en entré, i god gammel RedZone Racing stil. På rekke og rad med glinsende lakk og grom lyd fra hissige hestekrefter og dype brøl fra eksosen. For du er sjelden i tvil om at det er vi som kommer kjørende. Og ikke ukjent får vi mange blikk langs veien og ved ankomst til startlinjen får vi til og med kameraenes oppmerksomhet.
Startlinjen begynner å fylle seg. Spenningen øker i det vi gjør siste finpuss på bilene. Vi setter på matchende klistremerker for å markere at vi er en samlet gjeng, mottar detaljert program for turen og signerer ansvarsfraskrivelse hos arrangøren. Det summer over hele plassen i spente stemmer som nå er dypt opptatt med å beskue hverandres kjøretøy mens det stiftes nye bekjentskaper på tvers av kommune, fylke og landegrenser.
Hver gang du trodde at nå har vi nådd toppen av hvor utrolig dette kan bli, fikk du stort sett døra i tryne. For inn ruller den ene gromme bilen etter den andre. Litt etter litt begynner det å gå opp for deg hvor fantastisk denne turen kommer til å bli, både for oss og enhver skuelysten bilentusiast langs vår valgte rute. Og for å toppe det hele viser også Politiet sin interesse for vår lille samling.
Når du minst aner det hører du en etter en av bilene starte opp, starten nærmer seg. Jentene plasserer seg ved utkjørselen med sine sjakkflagg og gjør seg klare for å sende oss avsted og markere starten på et nytt eventyr.
Allerede få meter etter start forstår vi at dette ikke blir en slik kolonnene vi er vant med, for det tar ikke mange minuttene før vår “lille” rekke har satt en effektiv stopper for Kristiansands nedre gater som et resultat av lyskryssene som venter lenger opp gaten, og når den første bilen finner veien ut på E18 har enda ikke alle passert startstreken enda.
Så vidt jeg vet så er E18 gjennom Kristiansand 4-felt hele veien. Som gjør at det kan bli vanskelig å holde seg i tøylene for noen når 100-skiltet kommer til syne. For ikke mer enn 10 minutter etter start, er den første bilen stoppet i fartskontroll. En Porsche er stoppet, og turens første fartsbot (etter start) er skrevet ut. Boys will be boys, right?
Kursen er satt og vi er på vei nordover igjen. På vei tilbake mot Østfold, slå den! Mens vi ligger på 4-felt motorvei kommer det mange kameraer til syne i bilene man møter på veien. Både fra andre deltakere og fra andre som lar seg imponere av vårt lille følge. Spesielt godt legger man merke til “kameramannen” som er med i en Audi som rattes av en av arrangørene, for kamerariggen er så stor at den ville fått problemer med å få plass gjennom vinduet om man hadde forsøkt.
Dessverre er vi ganske spredt på grunn av lyskryssene i sentrum, så derfor forsøker vi i RedZone Racing som ligger foran de andre i kubben å holde litt lavere hastighet for å gi de muligheten til å hente oss igjen. Det skjer allikevel ikke før vi nærmer oss Grimstad igjen, men ved reduksjon til 2-felt ligger vi etter hverandre på rekke igjen.
I godt driv tenker man jo at nå har utfordringene gjort sitt for vår del. Men ikke tenk slik, for tingenes iboende faenskap finner alltid en vei. Denne gangen er det Jonas sin tur å få smake på det, i form av et varsel om lavt nivå på kjølevæske. Vi kommer ikke lenger enn Sørlandsporten i Risør før vi må stoppe igjen, og fullt medviten om karma sørger jeg for at vi alle stopper denne gangen. Kjølevæske er dessverre noe av det som tar tid, for du må gi systemet tid til å senke temperaturen før du kan gjøre noe som helst.
En stund senere og vi er tilbake på veien. Men de andre ligger nå så langt foran oss at det er ikke noe poeng i å tro at vi skal se de igjen før Bastø ferga mellom Horten og Moss, så vi tar det med stormende ro. Husk svele på ferga nå da!
Så langt bak havnet vi, at når vi først kom til det planlagte møtestedet på Marché langs E6 i Fredrikstad, så var det så vidt vi rakk en toalettpause før vi skulle kjøre videre med neste stopp som var hotellet i Gøteborg. Men vårt korte stopp ble da hyggelig allikevel, for der hadde det samlet seg noen av våre medlemmer som ikke ble med på turen. Bare for å hilse på og ønske oss god tur videre.
Se på det smilet! Jeg klarer bokstavelig talt ikke å slutte og smile når jeg får kombinasjonen klubben min og bilen min. Det er noe magisk med denne kombinasjonen. Jeg frykter virkelig at dagen skal komme, der jeg innser at jeg er for gammel for dette. At jeg føler det ikke lenger er sosialt akseptert for meg å drive med bil og bilklubben lenger. For den dagen må jeg finne noe nytt som kan produsere et slikt smil, og i dag vet jeg helt enkelt ikke hva det skulle være. Så ved enden av hver sesong ber jeg om en sesong til, bare en til. Så kan vi se hvordan ting ligger an ved slutten av neste…
Turen mellom Fredrikstad og Gøteborg gikk uten store begivenheter. 4-felt motorvei hele veien mellom de to byene gjør at trafikken flyter, sett bort i fra en omkjøring som kostet oss omtrent 30min pga. veiarbeid i nærheten av Tanum.
Det er først ved inntog til Gøteborg at utfordringene igjen begynner å dukke opp. Først og fremst i form av navigasjon. For av noen grunn har medlemmene i klubben lært seg å stole på mine navigasjonskunnskaper, noe som fungerer utmerket. Men denne dagen var jeg sliten fra en allerede lang kjøretur og tynget fra gårsdagens hendelser med dekkene. Derfor lot jeg de andre ta ledelsen så sent denne dagen, slik at jeg kunne følge rolig etter uten å tenke på det å finne frem også.
Det skulle vise seg å være et valg som skapte en god sightseeing runde gjennom Gøteborg og av alle ting tvers gjennom et Hells Angels område, med fullt av politi. De skulle visst ha et stort medlemsmøte akkurat der vi klarte å kjøre feil. Fantastisk!
På dette tidspunktet er det Håvard som kjører først, og da passet det seg dårlig at bilen hans startet å fuske og måtte startes på nytt ved hvert kryss og rundkjøring. Men etter mye frem og tilbake, om og men så kommer vi oss alle sammen helskinnet til Hotellet.
Ved ankomst har vi nå 2 pressende oppgaver. Først sjekk inn, deretter finn ut hvorfor M3’n fusker. Å sjekke inn går greit, finn arrangøren og få utdelt din nøkkel. Legg sakene på rommet og kom dere ned til bilene igjen. Der bestemmer vi oss for å feilsøke det enkleste først, nemlig drivstoff. Dersom nivåmåleren ikke viser korrekt eller kvaliteten på bensinen på tanken ikke er som den skal, så løses dette ved å fylle på mer. Men hvor i all verden har de 98 oktan i Gøteborg?
Vel, M3’n fusker så den kan ikke kjøre rundt å lete. Så jeg tar med meg Eriane i min bil og leter etter en bensinstasjon mens Håvard vokter min parkeringsplass ved hotellet med livet som innsats. Etter en ny 15min heisatur gjennom byen så finner vi en Statoil med 98. Så neste prosjekt, kom dere tilbake! Heldigvis er det jeg som navigerer nå, så det tok ikke så lang tid. Men artig er det på vei tilbake, å finne en Shell som selger 98 oktan bare 100m fra hotellet. Men hvorfor så vi ikke den på vei ut? Jo, da var den skjermet bak den store betongkolossen av en bro…
Lettelsen brer seg over oss når M3’n går rent igjen etter at den fikk litt ny bensin. Så hvorfor er et spørsmål for en annen dag. Nå er det opp på rommene og dusje, skifte og gjøre seg klare for middag og tur ut.
Middagen ble relativ enkel for vi tok den likegreit på hotellet. I etterkant var vel ikke det den beste ideen, for selv med god og tydelig varsel til personalet om allergier får allikevel Renate nevnte allergener i sin mat og ender opp med store pustevansker. Heldigvis har de selvinnsikt nok til å ikke ta betalt for maten hennes. Slike ting setter naturlig nok en stopper for kvelden og 8 blir til 6 for påtroppende bytur.
2 dager med masse action og lite hvile har hatt sin effekt. For mens vi sto i lobbyen og ventet på Taxi, merker jeg at jeg dupper av. Stående! Da var det ikke annet å gjøre enn å gå å legge seg for min del og “kommer sterkere tilbake i morgen” var beskjeden som ble gitt da 6 ble til 5, innen byturen engang hadde startet.
Ikke alle er like utmattet som meg derimot og lar anledningen by seg for matchende antrekk når man skal ut. Disse gutta laget faktisk liv under hele turen, så de håper jeg virkelig er med neste gang også. Kudos!
Lørdag morgen er kommet, og en ny frokost med gjengen står for tur. Også i dag dukker folk opp litt etter litt, men mat får vi alle. Men denne morgenen er det noe som har satt en ordentlig demper på stemningen for Morten. Han var nemlig ute og så til bilen før frokost, og noen har stjålet M3 logoen som satt i grillen på bilen i løpet av natten. Etter gjentatte forsøk på å lette stemningen rundt bordet fra flere av oss, forstår vi snart at det ikke er til noen nytte. Han er faktisk skikkelig sur…
Men vi har ikke tid til å sitte å gruble mer på dette, for vi må kjøre. På formiddagen er det nemlig duket for en tur til Volvo museet mens vi enda er her i byen, på tross av at det ikke finnes en eneste Volvo i klubben. Men det er arrangøren som står for programmet og inngangen til museet er allerede dekket i deltakeravgiften, så vi føler vi like greit kan få med oss opplevelsen istedenfor å vimse rundt i Gøteborg til startskuddet går mot København.
Om ikke noe annet, virker det som om at ankomsten hos Volvo har lettet på humøret til Morten. Og det er vel kanskje selvforklarende. Mannen har jo vært servicemekaniker på Volvo anleggsmaskiner, så her føler han seg nok hjemme skal du se. Jonas derimot virker litt mer skeptisk og ansiktsuttrykket sier vel mer eller mindre “å hva gjør vi her a?”
Etter en stund med gange rundt inne på museet finner Håvard og jeg oss en buss å sette oss ned i for en pust i bakken. Morten derimot er i bedre humør enn noen sinne! Seriøst, skal vi kjøpe Volvo til mannen kanskje? På dette punktet er det uansett tydelig at alle tanker om morgenens uheldige oppdagelser ikke lenger er til stede og det er jo bra, for da løftes stemningen for alle igjen.
Desto lenger vi er inne på dette museet, desto bedre blir stemningen. Det bringer frem smilet på noen og enhver. Selv skal jeg innrømme at det er godt å være mannen bak kameralinsa til tider, da slipper jeg nemlig å få dokumentert meg selv med i alle disse små påfunnene vi kommer opp med.
Men nå er det nok Volvo for en dag. Vi tar en is i solen utenfor, innen vi kjører videre for å møte resten av deltagerne på startlinjen som er Gustaf Adolfs torg.
På vei dit er det flere ting som må gjøres først. Vi må fylle opp med proviant og bensin, så både en nærbutikk og en bensinstasjon blir å spore opp. Og her kommer vi tilbake til det jeg nevnte tidligere. Med disse bilene blir vi lagt merke til, også i Gøteborgs mange gater. Det er virkelig noe spesielt med den følelsen. Å kjøre rundt på en glovarm maidag, med solen stekende og hoder som snur seg hvor enn vi kjører. Gammel som ung, jenter og gutter. Alle kikker der vi kommer kjørende. Det er slike øyeblikk man vil huske resten av livet. Du bryr deg plutselig ikke om hvor du er, eller hvor dårlig tid du egentlig har. Alt som betyr noe nå er den gode følelsen, som forsterkes ekstra av at dette deles med mennesker du virkelig setter pris på. For uansett hva du måtte tro, så er vi som en liten merkelig familie vi som er i denne klubben.
Vel fremme på torget, så strømmer det på med biler. Den ene etter den andre ruller inn på plassen for å stille til start. Som forventet skaper dette selvfølgelig interesse og nye skuelystne strømmer til for å kikke og slå an en prat. Det fyller seg såpass opp til slutt at man ikke lenger finner folk fra sin egen klubb i mengden! Etterhvert som folkemengden avtar, ser vi vårt snitt for et lite gruppebilde som du ser ovenfor, der alle faktisk er EuroRally deltakere så vidt jeg vet.
Nok en gang kommer startskuddet som en liten overraskelse. Vi strømmer til bilene og kjører pent og rolig ut fra torget før vi skal ut på veien der tilskuerne venter på å se oss sette av sted.
Vi skal ikke langt før vi ser at bilinteresse finnes i alle aldere. For på fortauet står det en mor og hennes kanskje 3år gamle sønn. Han er helt henrykt over alle de kule bilene som kommer kjørende. Alle som en leverer vi, når vi forstår at vi kan påvirke en kommende broder. Da setter vi i gang med lyd og lys horn, motorer blir ruset og smell fra eksosanlegg høres flere kvartaler nedover Gøteborgs gater. Så oppspilt blir han at mor må holde han igjen, så han ikke løper ut i veibanen bare for å få en nærmere titt. Det hører med til historien at uken etter mottok EuroRally en e-post fra en forelder som var dypt takknemlig over hva vi hadde gjort for gutten. For dette var alt han klarte å snakke om resten av denne dagen, som tydeligvis hadde blitt som julaften og nyttårsaften kombinert. Er ikke bil fantastisk?!
Joda, til tider er den vel også bare slitsom. For man skal ikke mange meter før det er klart at det var ikke bare jeg som fikk problemer med dekk under denne turen. Men uten at jeg er 100% sikker på utfallet, så tror jeg dette var noe som ble lappet på stedet. Så hakket mer heldig enn undertegnede. Men dersom jeg har hørt korrekt, kommer denne lille saken fra en smadret frontleppe på en Lexus som også var med.
Neste etappe var ikke av de lengste, for turen ut av Gøteborg er ganske så umulig å gjennomføre med alle samlet på en og samme rekke. For om ikke byen er full av trafikklys, overgangsfelt, gale mødre med barnevogner og ivrige fotballsupportere så klarer også noen av oss kunststykket… Vi kjører nordover på E6, istedenfor sørover! Selv skal jeg unnskylde meg med at jeg fulgte pent og pyntelig etter rekken med kjente biler foran meg, men i all ærlighet så må jeg innrømme at jeg hadde sjansen til å legge meg i korrekt felt ut på E6, men hvor er eventyret i det?
Etter en liten stund er vi allikevel på rett spor og ser nå etter Shell/7elleven langs E6 rett på utsiden av byen, som er avtalt som samlingspunkt for videre samlet reise. Noen har selvfølgelig blitt utålmodige og reist videre allerede, og noen har til og med klart å bomme på avkjøringen og rast rett forbi. Så etter et kort pit-stop der tidligere nevnte Lexus får mulighet til å lappe forntleppa si med tape, er vi vel rundt 7-10 biler som nå kjører samlet mot vårt neste møtested, Malmø.
Veien mellom Gøteborg og Malmø er ikke veldig spennende. Den består stort sett av relativ flat mark, en del vindmøller og 4-felt motorvei. Litt bedre blir det jo at fartsgrensen er 120km/t stort sett hele veien. Litt varierte hastigheter på de forskjellige gruppene som har dannet seg, mellomstopp og andre ukjente faktorer gjør allikevel at vi blir en god klynge med biler som ankommer avtalt møtested langs E6 i Malmø. Vel fremme er det litt mer sosialisering, tanking av drivstoff og mat som står på agendaen. Når vi først står her og fyller opp, så kommer det faktisk noe rullende man ikke ser hver dag. Både på svenske og danske skilter!
Felles avreise mot København er neste og broen ligger ikke mer en 5-10 min fra der vi sitter og spiser. Bilene stilles opp på rekke rundt bensinstasjonen. Det vil si, de som har rukket å spise ferdig til avtalt tid.
Første bil setter av sted og en etter en følger vi på. Fremme ved broen havner vi i flere forskjellige køer for betaling, for her er det ingen som venter på hverandre! I mellomtiden ser det lokale politiet sin mulighet til å skyte inn sin advarsel til en av Porschene, “broen är ingen racebana”. Akkurat ja…
Litt lenger enn forventet må jeg si at denne broen var, og for en spektakulært stykke ingeniørkunst den er. For for når du begynner å skimte land, er det på tide å dykke ned i en tunnel. Den ligger på en egen liten øy, som stort sett bare rommer inngangen til nevnte tunnel.
Tunnelen hadde også sin gode lengde, med dette gir oss muligheten for noen forsøk på bilder med GoPro kamera. Med litt humor og enkelt bilderedigering har man da en liten festlig sak som har gått sin runde i sosiale medier.
Ved enden tunnelen får jeg en telefon. Det er Eriane som ber meg om å ta på meg navigasjons rollen igjen og lede an til mållinjen som er Kongens Torv i København. Samtalen kunne ikke kommet mer i grevens tid, for når jeg har kommet meg frem til fremste posisjon i rekken er det på tide å ta av motorveien og navigere mot sentrum.
På vei inn mot sentrum finner vi fort ut at det virker som at de har bestemt seg for å bygge om hele byen i år, for det er byggeplasser over alt. Over, under og på siden av oss.
Ukjent land, ukjent by og merkelig tale til side. Frem kommer vi uansett, og for en entrè! Rundt torget er det masse uteservering og derfor også mennesker. Nok en gang er befinner vi oss i et hav av skuelystne mennesker, og du vet hva det betyr. Nettopp, på med showet!
Vi fikk da stablet alle til slutt, men noen måtte dessverre stå litt ut på siden også, utenfor hovedområdet. Så var det bare å menge seg med de andre igjen, men denne gangen også med et helt spesielt folkeslag, dansker! Samtidig fyret de opp stereoen som spilte for hele plassen. Så nå var det enda enklere å forstå hva våre nye danske venner sa til oss.
Når denne samlingen med biler ankommer midt i København på en varm og solfylt maidag, er det klart at folk blir nysgjerrige og vil komme bort for å titte. Til og med anleggsarbeiderne tok en pause for å skue ut over vår lille flokk. De var også hyggelige nok til låne meg en plass i høyden så jeg fikk tatt noen bilder. Etter å ha blitt kledd opp i påkrevd verneutstyr, vel og merke. Snakk om å se ut som et trafikklys!
Vel nede på landjorda igjen fant jeg tilbake til egen klubb. Denne gangen stoppet jeg faktisk opp med Håvard mens noen tok et bilde, noe som tilhører sjeldenhetene. Jeg er jo vanligvis han bak kameralinsa, ikke foran. Men ikke denne gang. Heldigvis uten verneutstyret får jeg si…
Men vi skal videre! Hotellet venter og det betyr ny avreise, med alt det innebærer. Vi forsøker så godt vi kan å samle oss for å kjøre sammen til hotellet, men i større byer skal visst det være umulig. For jeg sier bare trafikklys, trafikklys, trafikklys! Jeg valgte nemlig å kjøre ut som siste av alle i klubben fra denne plassen, og nå sliter jeg med å hente de igjen mellom lysene. Jeg ville klart det også dersom jeg hadde kjørt på det “taxigrønne” lyset, men der sto allerede politiet så det ble med tanken denne gangen.
Lysene vil ingen ende ta, og snart ser jeg ikke lenger bilene fra min egen klubb som kjører etter noen som mener å vite hvor de skal. Ordvalget her er med overlegg når jeg sier “mener”. For når jeg ankommer hotellet, med flere biler bak meg som tydelig synes jeg var mannen å følge, så ser jeg ingen av de andre fra klubben. Etter å ha parkert og gjort en rask undersøkelse av området kan jeg nå konkludere med det åpenbare, som er at de ikke har kommet frem enda. Fantastisk, nok et poeng til meg og min navigering!
Når de andre ankommer har jeg allerede holdt av plasser til de og etter litt uspesifisert mobbing for å komme etter meg, viser jeg de frem til plassene. Vi har nemlig ingen tid å miste. Utpakking fra bilene og innsjekking på hotellet står for tur, og det haster. Bussen til kveldens utested går nemlig om 45min eller mindre! Jentene er selvfølgelig ikke helt fornøyd med det, men jeg får si de gjorde en flott jobb med tiden de fikk til til rådighet. Selv var jeg ganske så fornøyd, for en gang skyld venter vi ikke på at jenter skal gjøre seg klare.
Nei, bussen hadde ikke mye klasse over seg. Men hva forventer du når vi leier en partybuss? Den har jo rosa strippestang for pokker! Hvor kult er ikke det da?
Tilbake i København sentrum stopper vi rett utenfor kveldens utested som heter Rosie McGee’s. To store beachflagg med påtrykket EuroRally logo på seg er plassert utenfor inngangen, så det hersker ingen tvil om hvor vi skal. Her har vi nemlig fått holdt av hele overetasjen til EuroRally. Vår egen private fest, med alle rettigheter! De fleste benytter først anledningen til å spise middag i etasjen under, for deretter å trekke opp til festen etterpå.
Vel oppe så blir det litt tid i lystig lag med uspesifisert drikke, før vi alle blir geleidet inn det store rommet med flere store sofagrupper. Det skal nemlig deles ut premier og gjøres stas på de som har gjort noe ekstra ut av seg under Scandinavian EuroRally.
Etasjen åpnet for allmennheten kl 00:30 og resten av kvelden ble brukt på drikke, dansing og sosialt samvær. Mens Håvard og jeg spenderte kvelden oppe på scenen med dans og apestreker, måtte Eriane bruke sin kvinnelige sjarm for å hjelpe Jonas tilbake inn etter å ha vært ute å luftet seg. Det viste seg nemlig at de synes han var litt for ung, nå som dette ikke lenger var en privat fest.
Joakim og Tord brukte kvelden på å le av Håvard og meg som viste danskene hvordan det skulle danses, mens de sendte Snapchat videoer av oss til alle de hadde på listen. Morten og Renate derimot tror jeg brukte kvelden i litt mer rolige omgivelser i sofagruppene, de gangene jentene ikke beveget seg ut på dansegulvet for å sette på plass oss gutta.
Jonas valgte uansett å gi seg en time tidligere enn oss andre, og gjorde nok rett i det. For på vei hjem la vi opp til et lite “taxi race” som gikk riktig så bra, før Renate ødela våre vinnersjanser ved å måtte ut å rope på elgen.
Skal jeg oppsummere denne turen i bare et bilde, må jeg nok velge det nedenfor. Det oppsummerer ganske bra.
Men vent, oppsummere? Det er jo en hel dag til! Du tenker vel kanskje “er det ikke nok nå da”? Neida, vi må jo hjem også…
Dagen derpå er tung for noen, tyngre for resten. Enklere blir det heller ikke av å måtte gå på oppdagelsesferd for å finne frem til frokosten, bare for til slutt å få beskjed om “åja, den serveres i bygget på andre siden av gaten”… Ja akkurat ja, for det var jo logisk. Vel inne er det jo bare å forsynes seg i god hotellfrokost stil. Men vent nå litt, er dette hva som går som ostehøvel i Danmark? Hva i…? Snurr på denne og de skal få ost, hva? Joda, fungerer som den skal tydeligvis. For osteskivene kommer enkelt og i hopetall. På tide å gi seg, en skal jo spise opp dette også. Uff, de enkle gleder!
Resten av følget kommer inn til frokost en etter en, og en etter en ser den ene mer omtåket ut enn den andre. Min umiddelbare tanke er hvorvidt vi kommer til å rekke avreisen kl 12 eller ikke, for disse folka har det ikke helt bra i dag. Men vi spiser oss ferdig og går tilbake over gaten for å pakke ut fra rommene og gjøre oss klare for hjemturen.
Vi kommer oss omsider ut til bilene og kaster inn bagasjen. Mens vi gjør oss klare for å dra, kommer det en nyhet som ikke var helt forventet. Det danske politiet har fått nyss i hvem vi er, hvorfor vi er her og hva vi drev med i natt. Nå har de slått ring rundt hotellet vårt og står nå på hver gate noen hundre meter fra hotellet i alle retninger!
Det første man tenker er jo så klart, hva vil de nå med oss og hvorfor behandles vi som fisk i et garn? For det er virkelig slik man føler seg når en får denne beskjeden. Er bil-kultur enda mer ulovlig i Danmark enn i Norge? Blir vi ansett som kriminelle her? En bande som må stoppes for enhver pris? Neida, det er alkoholkontroll og alle som forlater hotellet i førersetet på en bil må blåse. Vel, det ble jo til gode nyheter i en fei. For jeg har uansett ikke lyst til å kjøre sammen med mennesker som ikke er skikket for å kjøre enda.
Ved å stå synlige har de egentlig gjort det enkelt for oss. Her er det jo bare å spasere bort til kontrollen og avgi en frivillig prøve, innen man setter seg i bilen. Så slipper man å være usikker. Ideen faller ikke helt i god jord hos politiet til å begynne med, og skuffede førere kommer tilbake uten resultat. “Men for guds skyld, dere må jo argumentere for at dette er forebyggende. Gå tilbake og forsøk igjen!” Andre forsøk går da mye bedre, for de fleste. For enkelte må belage seg på å være passasjer i noen timer denne morgenen. Gi nøklene til sidemannen nå da, lille kriminell…
Politiet tar ingen sjanser med oss, for selv med frivillige prøver stenger de begge felt i retningen vi velger å kjøre. Alle skal avlegge ny prøve nå som vi faktisk sitter i førersetet. Slettes ikke dumt i mine øyne og dette skaper jo en nok så uvanlig situasjon. For hvor ofte ser du en hel gate sperret av søndag morgen, for å utføre en målrettet kontroll mot et “lite” følge med biler? Kø danner det seg bak oss sakte men sikkert. Politiet virker ikke noe spesielt påvirket av dette. De tar seg god tid og slår til og med av en kort prat med oss. Det er jo søndag, folk har tid til å vente. Vent, i lovens navn! Konstabelen når omsider frem til min bil og jeg kjører ned vinduet. Kort og presist får jeg beskjeden “her lukter det ikke alkohol engang, god tur videre”… Jo takk, auf wiedersehen!
Jeg kjører frem til neste kryss der jeg kjører til siden og venter på resten av klubben. Ettersom alle våre førere har avlagt prøve på forhånd er jeg ikke bekymret. Omsider er RedZone Racing klare og setter kursen, vi skal nemlig til Hirtshals med båten til Larvik i kveld kl 23. Etter noen flere lyskryss er vi godt spredt igjen, men heldigvis finnes det en lomme i en sving inne på påkjøringen til motorveien. Her blir det nok et stopp for å sørge for at jeg har fått med meg hele klubben. Resten av EuroRally er både før og etter oss, så akkurat nå bryr vi oss mest om egen klubb.
På utsiden av København er det på tide med et nytt pit-stop. Det er igjen på tide å tømme egen tank, fylle bilens tank og kjøpe inn mat og drikke til veien. Der dukker det opp flere kjente fjes som benytter anledningen til å slå an en prat mens alle gjør seg ferdig med sitt. Tilbake på veien er det duket for Skandinavias høyeste fartsgrense, for her i Danmark er det 130km/t som gjelder! Ikke om jeg kan forstå det, for veien har dårligere standard enn både E6 og E18 hjemme i Norge. Med skjøter her og hull der, humper vi oss av gårde med dekk, felg og understell som innsats. Heldigvis gir det verste seg etter en kort stund, men jeg er uansett ikke imponert.
Kilometerne tikker i vei i denne hastigheten og man får ikke så god mulighet til å ta inn så mye av det lille som er å se langs veien. På veien derimot, er en helt annen sak. For de er ikke noe bedre til å kjøre på motorvei her enn de er hjemme. For biler som ligger bak lastebiler i høyre felt kaster seg lystig ut i venstre, uten tanke på bruk av speil eller kontroll av blindsone, akkurat som man er vandt med hjemmefra. Avstanden mellom biler, og det faktum at vi forsøker å kjøre på rekke er det heller ingen som virker å bry seg nevneverdig om. For rett som det er, kommer en bil å kaster seg i mellom oss når vi samlet forsøker å kjøre forbi bilene som kjører under fartsgrensen i høyre felt.
Tunneler er mangelvare i Danmark, men broer derimot har de et par av. Rett så flotte er de også, sett i øynene til en hobbyfotograf. Flere ganger fikk jeg lyst til å stoppe opp og fiske frem kamera fra kamerabagen, men vi har et skjema å forholde oss til. Vi skal nemlig rekke frem i tide til EuroRally sin siste felles aktivitet for denne turen, Racehall i Århus!
Racehall er Europas største innendørs Gokart bane. Så hva kan vel være en mer naturlig avslutning på en biltur gjennom hele Skandinavia? Først er det registrering, som også er kalt ansvarsfraskrivelse. Der man legger igjen personalia og bekrefter at man har forstått at enhver skade på deg, er du selv ansvarlig for og du kan ikke klandre Racehall dersom du skader deg under løpet. Skader du derimot banen eller Gokarten du har fått låne, står du økonomisk ansvarlig. Ikke noe problem, kjøre kan vi jo!
Neste er førermøte med regler og info om bruk av flagg, advarsler og lignende. Ikke noe vi ikke har hørt før, og her er de så lei av å repetere seg selv at de har alt på en hendig liten video. Personalet forlater til og med rommet mens videoen blir spilt av. Deretter blir vi ført ut til banen, som når vi var til stede hadde omkring 14 svinger i daværende konfigurasjon, i varierende lengde og vanskelighetsgrad. Vi får utdelt hver vår hette for å ha under hjelmen, og får beskjed om å finne hver vår kjøredress og hjelm i egnet størrelse.
Hver fører får utdelt nummeret på sin Gokart, og blir bedt om å gå å sette seg. Dette er for å sørge for at tidtakersystemet får rett navn på rett fører. For hva er vel et objektivt målesystem uten tall? Vi får så hjelp til å starte og sendes ut på banen for å kjøre oppvarming, slik at vi blir kjent med banen og se hvordan startrekken skal se ut når løpet skal starte (pole position).
Etter at siste Gokart ut på banen har fått omkring 5 minutter med oppvarming er det på tide å starte løpet. Vi blir stoppet 3 svinger før startstreken og sendes deretter frem til start i den rekkefølgen vi har kvalifisert. Raskeste fører under oppvarming starter først og tregeste fører starter sist. Selv mener jeg å huske at jeg var blant topp 3, en uttalelse klubben vil mobbe meg for dersom det faktisk skulle være feil.
Når siste fører når startstreken begynner de å telle ned og lysene tennes. Hva gjør jeg mens dette pågår? Joda, jeg sitter å justerer 4-punktsbeltene og får ikke engang med meg at løpet har startet. De andre suser forbi meg mens jeg fortsatt står i ro! Litt forfjamset får jeg trykket ned gasspedalen, men det er for sent. Når jeg først kommer opp i hastighet er jeg allerede nede på rundt 8. plass og må bruke resten av løpet på å klatre meg oppover igjen. Fullstendig bortkastet pole position, og Reodor Felgen øyeblikket er nesten fullkomment.
Litt motgang har aldri stoppet meg, og litt etter litt klatrer jeg tilbake til min rettmessige posisjon. Der finner jeg min nye erkefiende, for resten av løpet kniver vi i hver sving om plasseringen. Noen ganger er vi borti hverandre litt for hardt skulle man tro, men ettersom sortflagget aldri dukket opp var det bare å fortsette. Det endelige resultatet på løpet husker jeg ikke, og jeg tok bare bilde av de beste rundetidene. Men at vi i teten passerte resten med opptil 3 runder er et faktum. Det skal også nevnes at Håvard var stor i kjeften under forrige kvelds festligheter og var helt sikker på at han skulle slå meg i Gokart. Så sikker var han at han satte 100kr på det, og stolt som jeg er satte jeg 100kr i mot. Hvem som vant av oss to derimot, det er jeg helt sikker på, spesielt siden han også erkjente nederlaget etter løpet. Uten at jeg har sett noe til premien min da…
Med løpet unnagjort og 3 dager på veien med aktiviteter hver kveld er vi sultne og slitne alle sammen. Da er det ikke feil at i etasjen over, finnes det en etterligning av en Amerikansk Diner, med tilhørende mat og drikke for et slikt sted. Alle retter er oppkalt etter en Amerikansk stat eller by, og er akkurat så store og fete som du forventer at en matrett i USA skal være. Akkurat hva vi trenger for å hente tilbake energien før resten av turen til Hirtshals.
Med ny energi og alle nødvendigheter unnagjort setter vi nå av sted for vårt siste stopp i Danmark, nemlig fergekaia. Med musikken på full fres, suser vi opp i hastighet og ut på motorveien igjen, etter å ha navigert oss gjennom dette landets uendeligheter av lyskryss. Vi finner nok et gang rytmen på motorveien som vi er så kjent med. For motorveikjøring med RedZone Racing er noe for seg selv. Det leder bilen gjør, blir etterfulgt bakover i rekken uansett hvor lang den er. Så sant det ikke skaper fare eller hinder for deg selv eller andre så klart. Så hver gang jeg setter på blinklys og legger meg ut for å passere noen, så kan jeg se i speilene at de andre også gjør det like etter meg. Denne gangen er vi bare 5 biler, men du kan sikkert tenke deg selv hvordan dette ser ut de gangene vi nærmer oss 15 biler på rekke.
For ikke å stå på kaia å stampe, så stopper vi på siste kjøpesenter før vi er fremme. På denne måten får vi strukket på beina og har noen varierte omgivelser før vi skal stå i kø. For vi trenger ikke være på plass før om litt over en time. Men, som en tidligere kollega en gang lærte meg “Don’t expect, inspect”, så mens de andre er opptatt med sitt, slår jeg opp fergens hjemmesider. Dette gjør jeg for å dobbeltsjekke avgangstider med hva vi har fått av arrangøren. Jeg får vel bare si at, godt var det. For fra turen ble planlagt til nå, har fergen til Larvik skiftet rutetider. Fergen til Kristiansand som noen også skulle med, var derimot uendret. Dette sørget for at vi brått bare hadde 20min på å komme oss til fergen, istedenfor litt over en time. En rask telefon til arrangør for å gjøre de oppmerksom på dette for videre informasjon, og av sted med oss. Brått hadde vi ingen tid å miste!
Vel fremme på fergekaia finner vi fort ut at denne fergen er forsinket, så vi hadde ikke så dårlig tid allikevel. Men, her var det jo flere av våre EuroRally venner, så en siste gang engasjeres vi i diverse bilsamtaler før denne turen er over. Jonas derimot, har mer energi enn oss andre denne kvelden og er i gang med nye apestreker. Glemte jeg å nevne at vi fikk beholde hettene fra Racehall? Hvordan han kom inn på fergen er dog uvisst…
Ombord på fergen har vi en ny oppgave, å finne tilbake til hverandre. For vi plasseres på forskjellige dekk og forskjellige rader. Er det virkelig så vanskelig å plassere 5 biler etter hverandre? Vel nok om det, det er igjen tid for mat i restauranten ombord før vi skal i Taxfree. Med disse to tingene ute av verden er det bare å slå seg til ro med at dette er en nattferge, som betyr at det er på tide å finne seg et egnet sted å sove. Etter å ha gått gjennom alle passasjerdekk, er det helt tydelig for oss at alle de gode soveplassene er tatt. Alle sofaer, gode stoler og sittegrupper er opptatt. Da gjenstår det bare en ting, gulvet! Så hvor finner man en gulvplass stor nok til at vår gjeng kan legge seg ned å sove? Joda, utenfor Taxfree butikken…
Å sove på gulvet er ikke det beste som finnes. Men ombord en ferge som tydeligvis ikke har hørt om oppvarming, med andre passasjerer som går forbi hele tiden gjør ikke opplevelsen noe bedre. De andre påpekte opptil flere ganger at jeg så ut som en uteligger der jeg lå, men pytt det gjorde de også. Hvis du lurer på hvorfor jeg brått har hale derimot, kan jeg informere om at det er bare en litt uheldig plassering av EuroRally nøkkelbåndet mellom lårene. Til slutt ble jeg lei av å fryse, og så til at noen låste meg inn på bildekket der jeg fikk hentet meg en genser. Armert med mer tøy satte jeg ut på et nytt oppdrag, nemlig å finne den varmeste plassen på denne fergen. Det skulle vise seg å være i trappeoppgangen, så der tilbrakte jeg resten av natten inntil det var på tide å gå tilbake til bilene igjen.
Å laste ut en ferge med mange bildekk tar tid, så lang tid at vi ikke var ute før nærmere 45min etter å ha gått ned å satt oss i bilene! Når vi endelig ser åpen himmel igjen er klokken nesten 3 på natten, natt til mandag. Husk nå at vi er i Larvik, og må komme oss hjem til Østfold. Det er ingen ferge mellom Horten og Moss på denne tiden av døgnet, som betyr at vi må kjøre Oslofjordtunnelen. Morten derimot, vinker pent farvel når vi andre kjører ut på E18, for han er jo nesten hjemme allerede.
Denne gangen er det ingen pit-stop før vi kjører, ingen som vil stoppe noe sted underveis. For innse det, det er ingen steder å stoppe på denne tiden. Alle vil vi bare hjem, for her kommer det. Vi skal jo tross alt på jobb om noen timer!
Etter en slik tur er det bare å ta av seg hatten, takke og bukke. RedZone Racing er i skrivende stund allerede påmeldt EuroRally 2017, og håper vi ser igjen alle som var med i 2016.
Skulle du som leser dette ha lyst til å ta del i dette med oss og oppleve det som en del av RedZone Racing? Ikke noe problem, vi har alltids plass til nye medlemmer i vår klubb!