Jeg hadde en dårlig magefølelse før årets Eurorally. Men folk sier alltid at jeg bekymrer meg for mye, så jeg holdt kjeft. For en gangs skyld…
Dette året var det flere RedZone Racing biler påmeldt Eurorally enn noen gang før. Vi stilte med 10 biler under vårt navn, pluss et medlem som kjørte med Optituning for å overholde tidligere lovnader. Men la oss si 11, for vi var tross alt 11 medlemsbiler på samme tur. I bilene så var det 13 medlemmer og 8 “gjester”. Deriblant Jottersen (Joakim Ottersen) kjent fra sin YouTube kanal. Som var med og filmet underveis.
Med hele 11 medlemsbiler med på tur, så måtte jo dette bli en kanontur! Sett i etterkant så tror jeg vi kaller det for kanonføde. Men det skyldes ikke noe vi kunne rå over. Følg med nå!
RedZone Racing stilte med følgende lineup til Eurorally 2019:
- BMW M3 (Håvard & Miriam)
- BMW M5 (Joakim & Frida)
- BMW M5 (Ole-Jørgen & Benedicte)
- Ford Focus (Tobias & Hilde)
- Audi A3 (Niklas & Elizaveta)
- Peugeot 308 GTI (André & Alexander)
- Subaru Impreza STI (Marcus & Mathias)
- Mitsubishi Evo X (Mathias & Malene)
- Audi A4 (Christer & June)
- Toyota Supra (Joachim & Jottersen)
- Toyota GT86 (Lars)
1. Mai var datoen for året og starten skulle gå fra Holmenkollen i Oslo. Det passet jo perfekt ettersom vi er en Østfold-klubb, med noen ytterligere medlemmer ifra nabofylkene.
I forkant ble biler klargjort og stellet med. Nye deler og dekk kom på plass og alle som en var vi klare til start når den store dagen kom. Man fikk til og med tid til et lite telefonintervju med NRK P1.
Dag 1
Ettersom klubben har vokst noe enormt i 2018, var vi nødt til å plukke med oss medlemmer på flere stopp inn mot kollen. For det er ikke like praktisk for alle å møte i Sarpsborg lenger, når vi skal til Oslo eller andre steder i den retningen.
Oppmøte var satt til mellom 10 og 11 i Holmenkollen. Sammen med Joakim, Ole-Jørgen og Martin startet vi ifra Sarpsborg, allerede litt over 8 på morgenen. Vi satte av sted for å møte Joachim og Niklas ved Mosseporten. Christer, Håvard og Marcus dukket opp på Tusenfryd. Mens Tobias og André ventet på Ullevål. Mathias derimot, møtte opp direkte i Holmenkollen.
Så du navn som ikke sto i lineup nå? Jepp, vi tok med oss medlemmer til utstillingen i Holmenkollen på forespørsel fra Eurorally 😉
Været spurte du? Kaldt, vind og masse pollen. Fantastisk for en bilutstilling på startline, sant? ^^,
Vi var fremme ferdig tanket og klare når klokken var nærmere halv 11. Der var allerede halve plassen fylt opp allerede. Vi dekket nå 2 rader med biler og flere skulle vi bli.
De første timene gikk med på å sjekke inn (signere ansvarsfraskrivelse, få deltakerbånd og detaljert reiserute), samt å finne tilbake til gamle kjente fra tidligere Eurorally. Samtidig fikk vi hjelp av Jottersen til å ta et team bilde av oss.
Starten skulle ikke gå før klokken ble 14, så vi hadde god tid blant nye og gamle fjes. Nytt av året var at de hadde sørget for servering på startline. Noe veldig mange så ut til å sette pris på.
Om du noen gang er med på Eurorally, så ta deg en god titt før start. Forsøk å legge merke til menneskene rundt deg. De du ikke kjenner fra før. Hvem av de kommer du til å bli bedre kjent med? Jeg kan nesten garantere, det blir ikke de du hadde sett for deg. For de menneskene du ender opp med å bli bedre kjent med, la du ikke engang merke til ved starten. Hvor var disse da du tittet nysgjerrig rundt deg?
Klokken ble 13, som betød at felles infomøte var neste på agendaen. Alle samlet seg i en sal som var noe trang for anledningen, men vi fikk det da til å gå. Vi trykket oss sammen på stoler, bord, gulv og andre overflater som kunne benyttes.
Speaker Frank inntok scenen, grep fatt i mikrofonen og forsøkte å få vår oppmerksomhet. Noe som er lettere sagt enn gjort i en sal med litt over 300 taleføre mennesker i seg. Det hjalp nok heller ikke at party-jentene Ida og Lea benyttet anledningen til å leke med hverandres pupper, mens Frank forsøkte å forkynne de ordene han hadde klargjort for oss.
Det er godt at noen av oss har evnen til å se og høre samtidig. For mye av hva Frank sa var av interesse. Deriblant at vi nå var 3 generasjoner med på årets Eurorally. Her snakker vi et utrolig vidt aldersspenn, som viser at bil som hobby er noe som fenger lenge etter at 20-årene tar slutt.
Frank fortalte også at vi måtte oppføre oss i Tyskland. For hittil hadde vi vært spart for landets vrede, mot andre lignende arrangement som var mer rettet mot løp enn ferie. Så de ønsket ikke at Eurorally skulle få et ufortjent dårlig rykte i det strenge landet. Vi hadde jo tross alt besøkt Tyskland de 2 siste årene uten problemer. Famous last words..?
Han presiserte også at sikker parkering var en prioritet, som lovet på forhånd. Vi skulle få en bilferie uten å måtte bekymre oss for hvordan det sto til med bilene, mens vi var ute og hadde det gøy på kvelden.
Resten av møtet ble brukt på å gå igjennom reiseruten steg for steg, før vi skulle samles på utsiden for et felles dronefoto av alle sammen. Det hadde også kommet inn tips om at 3 sivile politibiler ville følge oss. Derav en av de skulle visst bære Eurorally logoer. Jeg tok det med en klype salt og meg kjent kom det heller ingenting ut av det.
Dronefoto kunne vi se lenge etter, for vi var allerede sene når møtet var hevet. I kjent Eurorally stil var det nesten bare å slenge seg i bilene og komme seg av sted!
Gjerder og flaggrekker var satt opp for å geleide oss ut ifra startområdet og ut på veien. Du kjente deg nesten ut som en kjendis der du satt. Folk og fotografer sto over alt for å se oss av gårde. Noe som også tok en halv evighet med så mange biler.
Det skal sies at selv om Holmenkollen er en fin plass å samles, så er det helt forferdelig å komme ut på motorveien som en samlet gjeng derifra. Kryss, lyskryss, uoppmerksomme førere og fandens oldemor steller i stand det komplette kaos når 150 biler skal forsøke å kjøre samlet. Ho bor i nummer 66 forresten. Oldemora altså…
Hele veien ned så var det folk som filmet og tok bilder av oss. Dette er vi jo kjent med fra tidligere. Men det som var nytt av året er at det virkelig ikke så ut til å ha noen ende. Ned kollen, ut på ring 3 og videre ut på E6. Der skulle det vel ta slutt… Men nei da!
Folk hadde samlet seg på nesten alle broer som gikk over E6, ned hele Østfold og Follo. Det var helt klart at dette var noe folk ville få med seg. Vi tutet, blinket, ruset motorer og ga litt ekstra gass for å gi de som hadde møtt opp det lille ekstra. Først når vi krysset inn i Sveige ble det stille på skuelystne.
Resten av turen til Gøteborg gikk uten nevneverdige hendelser. Vi gjorde et pitstop i Ljungskile for drivstoff og toalettbesøk. Mens andre team var mer rutinerte med tanke på Europa, ferge og tilgjengelighet for det som er livsviktig for mange. Nemlig snus! De stoppet nemlig på Svinesund, av alle steder. Jeg derimot har fortsatt øresus etter all piping og sutring som dukket opp, da folk forstod at ferga ikke solgte snus. Akkurat som resten av Europa heller ikke gjør.
Kø ut av startline, kø til lyskryss og nå kø til ferge. Vi kan visst ikke ha med oss 150 biler noe sted, uten å skape kø. For et liv! Men hva gjør vi da? Jo, vi lager oss en kul liten photoshoot selvfølgelig.
Ferge, ferge, ferge. Alle som kjenner meg, vet at meg og ferger ikke er en god kombinasjon. Sjøsyke har en lei tendens til å melde seg så snart fortøyningene er borte. Men vi fyller tiden med mat, drikke og godt selskap. Så skal du se at mine manglende sjøbein blir til underholdning for hele klubben.
Denne farkosten var av en litt annen karakter enn den vi var med året føre. For her var det ikke lagt opp til noe party ombord. De hadde to små barer som vår åpne, fordelt over to dekk. Men det ga ikke helt den samme stemningen på båten som vi hadde opplevd året føre dessverre. Når klokka nådde midnatt, hadde de fleste tatt kvelden og det gjorde vi også. Hadde man visst hva som ventet på andre siden, så hadde mange sikkert lagt seg langt tidligere enn det også…
Dag 2
Morgenstell på ferger er forferdelig. Badet luktet av gammel urin og muggsopp. Det er vanskelig å føle seg ren i slike omgivelser, men vi ga dusjen et forsøk før frokost. En etter en dukker vårt reisefølge opp til frokost og ettersom ferga gikk fra Sverige så var svenske kjøttboller et must i frokostbuffeten.
Frokosten trakk ut noe lenger enn planlagt da vi fikk melding over høyttaler anlegget at vi var 20min forsinket til kai. Men fortvil ikke. RedZone Racing er en snakkesalig gjeng, så vi rakk ikke akkurat å kjede oss.
Alle førere til bildekket! Det var på tide å kjøre i land. Bagasjen ble hentet i hui og hast, bare for å havne i enda en kø ned til bildekk. At man aldri lærer…
Da vi først satt i bilene ser vi at en etter en rekke blir sluppet ut av ferga. Det er jo ikke første gang man sitter og venter på å få kjøre ut av ei ferge, så man tenkte jo ikke noe mer over det. Men tiden begynte virkelig å drøye før det skjedde noe.
Så til slutt er det bevegelse. Men gleden er kortvarig, for vi kom ikke lenger enn noen meter før det var full stopp igjen. Vi kan jo se frisk luft. Slipp oss ut da!
Dronene fra filmteam kommer opp i lufta på utsiden av ferga og man kjenner det kribler etter å kjøre ut. Men det tar 5 minutter, 10 minutter, 15 minutter… Nå må det da skje noe snart!
Dronene forsvinner ut av syne igjen og til slutt så man folk begynne å gå ut av bilene, for å rusle frem til utgangen og se hva som tar sånn tid. For når man tittet rundt seg, så innså man at det bare var Eurorally biler igjen på ferga. Oi…
POLIZEI !!!
Det er fult av politikonstabler på kaia og de kontrollerer hver eneste Eurorally bil! Nå blir det sirkus. De fleste vet jo at man tuller ikke med det tyske politiet.
Ingen vet fullstendig hva som skjer. Halve Eurorally står igjen inne på ferga, mens resten står ute i pissregnet og blir kontrollert. Noen sier det bare er alkotest, mens andre sier at det er full teknisk kontroll av bilene. Filmteamene løper rundt og forsøker å dokumentere mest mulig, samtidig som de driver med intervjuer for å få med seg det menneskelige aspektet av hendelsene også. Det blir jo tross alt satt en del følelser i sving, når det står tykt med politi ved utgangen av ferga som kommer med 150 tøffe biler.
Jeg minnes at noen hvisket til meg at politiet på et punkt hadde sagt at de nå var ferdige og vi kunne få kjøre. Da hadde et klokt hode klart å spørre de, hva med de bilene som fortsatt venter på ferga? “Ferga er tom, for noe vås” kom det fra konstabelen. “Nei, det er fortsatt tre rekker med biler som ikke har fått kjøre ut…” skal hun ha svart.
“Was? Aus, aus, aus! Kontroll!” Akkurat ja… sånn gikk nå det. Vi – de resterende, måtte da kjøre av ferga og ut i pissregnet til de andre. Vi ble geleidet inn på rekker for å avvente kontroll.
I slike situasjoner ser man i hvilken grad de rundt deg takler stress. Tobias hadde overhørt at noen hadde fått kjeft av politiet for klistremerkene på bilen. Brått løp han rundt som en hodeløs høne i full panikk og kaklet til alle i klubben om at vi måtte fjerne alle merker så fort som mulig. Jeg tok han stille til siden og forsøkte å berolige han med et par velvalgte ord.
For det er nå slik som jeg sa til han, at alle her har de samme merkene på bilene sine. Mange har også flere merker enn oss. For bilene var fylt opp med sponsor logoer også, fra bedrifter som hadde spyttet inn litt for å hjelpe enkeltbiler med både produkter og tjenester til denne turen. Så det kunne jo være lurt å høre hva “din” konstabel ville påpeke før man begynte å gjøre noe som helst.
Så sagt, så gjort. Vi kjørte alle pent og pyntelig frem til konstablene da det var vår tur. Men at det er forskjell på folk, er helt klart. For om du fikk kjøre videre eller ikke, kom stort sett an på hvilken konstabel du fikk gleden av å snakke med.
Min konstabel var snill og grei. Ha ba om vognkort, førerkort og en alkotest. Deretter fikk jeg beskjed om at alt var i orden og ble bedt om å kjøre videre. Jeg stilte meg så opp litt bortenfor bilene som ikke fikk kjøre videre, for å se om det var noe jeg kunne gjøre for de andre i klubben. Være seg fysisk hjelp, snakke med politiet for de eller muligheten for å sitte på videre. For selv om hverken jeg eller de andre snakker tysk, så er visst min engelsk langt bedre enn noen av de andre i klubben. Spesielt om vi titter tilbake på tidligere Eurorally arrangement. Niklas ble også igjen så vi hadde noen ekstra seter bare sånn i tilfelle.
Noen var så heldige at de kunne plukke av noen deler eller bare kjøpe seg en ny del der og da for å kunne kjøre videre, mens andre måtte se turen ende her og kjøre tilbake ombord på ferga for returen. Tobias fikk seg en returbillett pga. ugrei størrelse på hjulene og Joachim fikk merke at Tyskland har en generell intoleranse for Supra med “Ziss car doez not drive on ze German roadz”… Men bare for å ha sagt det, så var det ingen i vår klubb som fikk tilsnakk for klistremerker, meg bekjent.
Da alle var kontrollerte, så var det på tide å følge politiet til glattcellen for biler. Min skulle jo ikke dit, men det stoppet ikke følgebilen fra å forsøke sperre meg fra å forlate området. For det var visst ingen som hadde en oversikt over hvilke biler som hadde fått grønt lys eller ikke. Da måtte man ut av bilen og forklare hvorfor jeg fortsatt var på området og at jeg faktisk var blitt klarert.
Vel ute av området, så hadde vi ikke tenkt til å bli i umiddelbar nærhet for å provosere politiet ytterligere. Vi kjørte derfor til en nærliggende parkeringsplass utenfor syne av havneanlegget. Derifra tok vi en telefon for å undersøke om vi skulle ta med oss noen videre, eller om de ville reise hjem. Den eneste som ikke ville se turen ende her var Jottersen! Resten ville bli ved bilene sine, noe jeg så absolutt kan forstå. Så det betød at jeg ble en YouTube kjendis rikere i bilen, som også innebar å leve noen dager med kameraer svirrende rundt meg i tide og utide (igjen).
Mens vi ventet på at Jottersen skulle komme tuslende, så fant vi ut at vi lå nesten en time bak Håvard, som var bakerste RedZone bil i bevegelse. Selv om jeg forstår hvorfor de andre var ivrige med å komme seg unna politiet og potensielt ytterligere problemer i Kiel, så må jeg si at det var trist at ikke flere ble igjen for å samles på veien videre eller tilby assistanse.
Men med noen ekstra karma poeng i lomma for å ha blitt igjen og hjulpet til, pluss Jottersen nå på plass i bilen så kunne vi endelig sette av sted. Nesa ble satt mot Szczecin (Stettin) i Polen og vi la i vei. Vel og merke en destinasjon lenger frem enn hva som var neste i programmet. Vi forventet nemlig ikke å rekke stoppet på den planlagte Raststätte Fuchsberg Süd mellom Wismar og Rostock. For nå som vi var omtrent 3 timer forsinket ut av Kiel, var det stor sannsynlighet for at stoppet var ferdig før vi kom dit og plassen tom.
Så feil kan man ta…
At du har med deg en YouTube personlighet er noe du får merke. For det tok ikke mange minuttene før han graver frem både kamera og mobilen. Han filmer, kommenterer og gestikulerer. Brått gikk det fra å være meg, musikken, sportsbilen og gutta mine i speilet. Til et fullsatt studio med live kommentator og apestreker! Jeg er jo ikke vond å be, så brått er jeg en del av showet også.
Men en ting bet jeg meg fast i som ha sa, mens kamera ikke rullet (som var heller sjeldent). Han synes faktisk det er flaut å filme seg selv mens han står der og snakker ut i lufta, selv etter så lang tid han har holdt på med dette. Vel og merke om noen ser på mens han gjør det ute i offentligheten. Det gir jo en annen stakkar litt ro i sjela når man en og annen gang forsøker å lage noe kult på Snap story.
Med passasjer i bilen, så kommer det uvante fordeler. Nå hadde jeg noen som kunne følge med på vår gruppe-chat som skulle sørge for kommunikasjon mellom bilene. Godt var det også, for beskjeden som kom inn var av en heller viktig karakter. 30 minutter før vi kommer dit (i grevens tid vil jeg kalle det) så får vi beskjed om at politiet hadde sperret utkjøringen fra rasteplassen Eurorally sto på langs A20!
Mer politi nå? Det kan da ikke stemme… Vi var fortsatt et stykke unna, så vi avventet litt før vi foretok oss noe. Men da vi begynte å nærme oss, fikk vi beskjed om at det bare fortsatte å strømme på med flere konstabler, omtrent i takt med Eurorally biler.
Her måtte noe gjøres. Vi kjører jo ikke frivillig inn i dragens hule. Spesielt ikke etter at man kom unna med skrekken i Kiel. Ved første mulighet svinget vi av til en liten rasteplass bare noen få mil føre der spetakkelet nå var i gang. Vi ble enige med Niklas som fulgte bak oss, at det beste var å finne en alternativ rute. Selv om det muligens ville koste oss noen timer ekstra.
Ut på den nå fryktede A20 måtte vi igjen, med bare ett mål i sikte. Sving av “the road to hell” innen vi kommer dit de andre nå sto og ventet på at tyskerne skulle forkynne sin dom.
Skiltet vi har ventet på kommer til syne, Ausfahrt 1000m frem. Redningen er nær! Men så kommer det som ikke kunne vært dårligere planlagt. De har sperret av hele høyre felt på motorveien og med det, hele avkjøringen! Alt vi nå klarer å tenke på er “Var dette siste mulighet? Skal vi faktisk være så uheldige?”. Fartsgrensen er satt ned til 80km/t pga. arbeidet og det som sikkert bare var noen minutter, kjentes nå som en evighet i påvente av at vi skulle passere strekningen de arbeidet på.
Går det faktisk an å være så uheldig? Vi blir advart, men skal allikevel havne i samme situasjon som de andre pga. veiarbeid? Vi er Norske, så slikt er vi jo vant med hjemmefra. Men nå er vi i Tyskland, bilistenes siste fristed der alt skal være på stell.
Men vent litt… De karma poengene jeg dyttet i lomma fra Kiel. De må da kunne brukes nå, eller? Så skjer det! Strekningen med veiarbeid er over og neste avkjøring kommer til syne. Vi er fri! A20 er et vondt minne der vi nå legger av sted sydover for å finne A24 mot Berlin.
Nå skal du høre noe merkelig. For det har seg slik at alt du har hørt og/eller sett for deg om veier i Tyskland, er bakvendt av hva som er tilfelle. For tysk motorvei er noe svineri. Det er humper, dumper, riller og lappetepper over alt. Men når du kommer ut på tysk landevei, som vi nå var på. Da skal du se at det er god veistandard. Faktisk noe av det beste jeg har kjørt på. Her er det også 100km/t fartsgrense, så det går ikke så sakte som man skulle tro. Vel og merke så dukker det opp en liten tysk bygd hvert 10 minutt, med 50 eller 30 sone og drøssevis med politiske plakater over alt. Men pytt. Uten Polizei så smiler jeg hele veien til Polen uansett.
Turen ned til A24 går greit. Det er landsbygda så det er ikke så spennende, om du ser bort ifra at jeg snart var tom for bensin. Min bil går som kjent bare på 98 oktan, som generelt sett ikke er å oppdrive utenfor motorveier i Europa. Så den kunne ikke komme fort nok for min del. Jeg visste det var en bakside med dette…
Bensinstasjon du skjønne, der er du! Ikke et sekund for tidlig heller… En tank fylles, en annen tank tømmes og likegreit bestiller vi middag samtidig fra restauranten som ligger i samme lokale. For om noen få minutter er klokken slagen for at NRK skal ringe og få sin avtalte oppdatering på hvordan turen går, i enda et telefonintervju på NRK P1.
Med middag og radiopraten unnagjort er det på tide å komme seg videre. Vi er jo tross alt på en rute som gjør at vi er fremme langt senere enn planlagt, så her er det ingen tid å miste. Tilbake ut på A24. Nå skal det gå radig ned mot Berlin for her er det… STAU! Men i svarte. Hvor mye motgang skal det være mulig å få da?
Stau er det tyske ordet for stillestående kø og det mener de virkelig. Alt blir litt mer strengt på tysk. Ta å smak litt på det ordet “stau”. Det høres alvorlig ut, sant? I dette tilfellet så var det på sin plass. For vi sto nesten stille i intet mindre enn halvannen time på motorveien!
Mens vi først står stille, så kan vi likegreit oppdatere oss på situasjonen for de andre og gjett om vi fikk sjokk. Politiet hadde nå kommet med enda flere mann, denne gangen i full opprørsutrustning. Hunder, automatvåpen og helikopter var satt inn for å holde orden på 122 norske biler på ferietur.
Du må skjønne det at de synes vi nordmenn er skumle. Vi som stort sett aldri har sett et våpen i vårt liv og lever i et land der selv vårt eget politi ikke alltid har lov til å være bevæpnet. Som om ikke det var nok, så gikk det nå også rykter om at det er blitt tilkalt bergingsbiler som skal bistå med å ta beslag i bilene. For et sirkus!
Har du noen gang lurt på hvordan det ville være hvis spillet “Grand Theft Auto” var virkelig og du hadde 5 wanted stjerner på deg? Vel her har du svaret. Tyskland satte 5 stjerner på nordmenn og Eurorally umiddelbart. Helt uvirkelig for oss som satt der og bare hørte om det, mens vi var “på rømmen” mot Polen.
De stakkars ADAC folkene hadde egentlig ikke lyst til å røre bilene, har jeg blitt fortalt at de sa selv. De var der bare på ordre fra politiet og gjorde jobben mot sin vilje. De tok bilder av alle mulige små og store skader som var på bilene før de gjorde noe som helst. I stor frykt for å bli holdt ansvarlige for noe i etterkant. Så dersom du trodde Gud var en skummel skikkelse, så har du ikke møtt det tyske politiet.
Team Dunlop består av Kurt og Espen, som er et sirkus i seg selv fra Trøndelag. Disse to har (som flere av oss) vært med helt siden starten av Eurorally i 2016. De lager alltid liv, har med seg kule biler og har nye kostymer for anledningen hvert år.
Ironien i Team Dunlop sine artige påfunn hvert år kommer her. For i år så var man brått avhengig av å overbevise tyskerne om at Eurorally slettes ikke var et løp, men en gøyal bilferie som samler 3 generasjoner med bilentusiaster. Det er lettere sagt enn gjort. Spesielt når våre kjære klovner stiller opp i spesialsydde kjøredresser, hjelmer med interkom og en race-rigget bil med veltebur og matchende dekor! Man må bare digge disse to.
De kom til den store rasteplassen som en av de første 10-15 bilene. Fylte drivstoff og fikk seg en matbit. Så parkerte de bilen å sto å pratet med de som kom. Det ble jo en del biler som kom etter hvert. Men etter en stund så kjørte de videre, da det var litt kaldt å stå ute.
Etter ca 15 min kjøring så kom det en sort W212 Mercedes bak, som passerte på siden og la seg i front. Blålys kom på og follow me i bakruta. Så ble de geleidet inn på en rasteplass. Der sto det flere politibiler og flere politi. De kom bort og fikk papirer, så gikk det ca 1,5 time før de fikk kjøre videre. Sa bare at de fikk ta det med ro, og god tur.
Etter ytterligere 10 min så var det kjegler satt opp i veibanen. Brått kommer et politihelikopter mot dem og plutselig så åpenbarte det seg 2 uniformerte sprintere som blokkerte autobahn. De ble geliedet inn på en ny rasteplass, før det kommer 2 mann med MP5 og pekte. Beskeden var klar og tydelig: “Shut the engine and get out of the car”.
De gikk ut og forklarte at de hadde allerede blitt stoppet og alt var i orden. Men betjentene ba om papirer nok en gang. Så kom det politi som ville ta selfie med bilen og de fikk papirene tilbake etter ca 10 minutter.
I det Espen skulle sette seg i bilen, så blir han tatt tak i og dratt ut… Nei da skulle han ene prøvesitte. Det ble tommel opp og ønske om god tur videre. Så kjørte de til Polen.
Om Team Dunlop sin påkledning av hverken person eller bil skal ha skylden for noe, tviler jeg sterkt på. Men de kan umulig ha gjort det lettere for politiet å tro på at vi bare var pa ferie. Selv hvor sant det nå var…
Når vi først kom frem til der de geleidet trafikken bort fra motorveien, var det intet mindre enn politiet som sto for arbeidet med dirigering. Så da er det vel vår tur da. Nå har vel all politi i Tyskland fått beskjed om å anholde enhver norsk bil, spesielt med Eurorally merker tenkte vi. Vi nærmet oss stadig betjenten i det Jottersen begynte å… kle av seg!
“Nei men i alle dager da mann! Se å få på deg klærne igjen.” Tenk deg selv nå. Hva har mest sannsynlighet for å tiltrekke seg oppmerksomhet? En bil med to mann, der den ene har på seg klær med logo som i rette lysforhold og litt flaks synes gjennom frontruta. Eller en bil med to mann, der den ene er halvnaken og gjennomsvett… Mhm, du kom frem til det du også ja. Dessuten står det Eurorally over hele bilen, så han beholdt klærne på.
Politimannen derimot tittet ikke noe spesielt etter oss, men Niklas sin A3 skulte han lenge etter i det han lot oss passere. Hva er det med tyske biler og tyskere mon tro?
Motorvei var kortvarig glede. Her måtte vi nok en gang innfinne oss på landeveien og der skulle vi bli nesten helt frem til den Polske grensa.
Nervene mine tok overhånd til slutt de også. For når Jottersen snur seg mot meg, vifter med telefonen og sier “det står på VG.no”. Ja da føler jeg at vårt lille arrangement har fått nok oppmerksomhet, til at det er på tide å fjerne merkene fra bilen.
Ikke bare sto det om oss i avisene, men vi fikk bilder hjemmefra der nyhetene på TV hadde også plukket opp saken.
Vi fant oss en liten bensinstasjon i en enda mindre tysk landsby å stoppe på. Der var det frem med noe skarpt å begynne å skarpe vekk klistremerkene som satt på rutene, innen flere rakk å lese hva som sto på dem. Mens vi sto der og skrapet for harde livet, så kommer det en gammel dame bort til meg og sier “das skikkelig auto” mens hun peker på bilen og smiler. “Heeey” tenkte jeg. Bra bil og greier! En slik tilbakemelding tar vi gjerne med oss på en ellers mørk dag.
Turen langs landeveien går unna uten flere hindringer, bortsett fra å måtte være oppmerksom på en og annen fotoboks som stikker til værs i samme farge som Max Mekker. For her varierer fartsgrensene oftere enn en politiker svelger kameler. Så følg nøye med.
Tilbake ut på motorveien. Nå er ikke Polen langt unna. Men vi har kjørt i mange timer og det begynner å bli mørkere ute. For dette tok jo lenger tid enn først antatt. Vi hadde nå brukt rundt 5 timer og var enda ikke fremme.
Plutselig ringer telefonen fra et ukjent nummer. Det er moren til Joakim som ikke har hørt noe fra han. Legg til at hun har fått med seg det som nå står i flere nettaviser, der de også melder at Eurorally deltakerne er fratatt sine telefoner, så er det godt forståelig at hun er veldig bekymret for sønnen sin.
Det var fullstendig hjerteskjærende å måtte fortelle at jeg ikke var med de andre på rasteplassen, men hadde lykkes å unngå hele greiene. Samtidig hadde jeg ikke noe ytterligere informasjon å gi henne, hverken på situasjonen eller sønnen. Ettersom jeg forsøkte å komme meg til Polen innen jeg skulle ta fatt på oppgaven med å oppnå kontakt med hver enkelt pr telefon, for å skaffe til veie fakta og summere situasjonen. Men jeg lovet å gi henne en oppdatering, dersom jeg snakket med de andre før hun fikk tak i Joakim.
Nå tenker du sikker noe i retningen at Jottersen kunne tatt dette ut på chat-gruppa. Men det å snakke med folk over telefon fremfor tekst er undervurdert i slike situasjoner. Det er mye som ikke kommer frem i tekst. Stemning, tonefall og ikke minst det at det er vanskelig å føre en samtale gjennom en tredjepart. Også på tekst i tillegg, der folk svarer litt som det passer dem og sjelden i hele sammenhengende setninger når situasjonen er så spent som den var. Legg til at moren sikkert hadde forsøkt alle kanaler allerede, så skjønner du nok hva jeg mener.
Vi krysset grensen inn til Polen, uten så mye som et glimt av andre biler eller mennesker rundt oss. Helt uproblematisk og uten noe drama. Fullstendig unødvendig å fjerne de merkene. Men men… Bedre føre var og alt det der.
Vi fulgte skilt mot Szczecin og svinget av motorveien, der avkjøringen var laget av BROSTEIN! Pent lagt var den ikke. Her snakker vi en vei som gikk så mye opp og ned, at vi måtte ned under 20km/t for ikke å skade bilene. Samtidig kom det illsinte polakker bak oss som til slutt kjørte forbi i avkjøringsfeltet. Makan og de kjører der nede.
Etter utallige rundkjøringer, lyskryss, forfallende boligstrøk og generell skitten standard, kommer vi inn i Szczecin og til Radisson Blu Hotel. Dette var mer som vi liker det. Stort og flott hotell, med god standard og underjordisk parkeringsgarasje. Ved garasjen står en mann i uniform og hvite hansker for å ønske deg velkommen, for så å hjelpe deg å finne en egnet plass. Han er også bilenes vokter mens vi skal bo der. Dette er bra saker!
Photo: Furga Marcin
Vi går til lobbyen der vi møter et knippe kjente fjes og noen nye, blant de som allerede var ankommet. Vi kommer til store smil og beskjed om at det var godt å se oss. For det var langt ifra alle som var så heldige.
Vi sjekker inn. Kaster bagasjen inn på rommet og så står oppgaven om å få oversikten for tur, når vi er tilbake i lobbyen med de andre. Jeg tar en liten prat med de som sitter i lobbyen. Bare for å høre om deres dag og se om de har noe ekstra info, før jeg kaster meg på telefonen for å få tak i resten av klubben.
Jeg ringer og ringer og ringer og ringer, men det er ikke noe svar å få. Først når jeg ringer til Malene er det respons. Mitt første spørsmål er om alle har det bra (etter forholdene vel og merke). Jeg legger litt ekstra vekt på Joakim og Frida og forklarer at jeg har en bekymret mor å rapportere tilbake til. Etter forholdene så er det OK med alle. De er redde, kalde og frustrerte. Men det er ingen i klubben som er skadet, arrestert eller blitt fratatt telefonen. Det er bare veldig dårlig dekning på den plassen de er på.
Videre får jeg forklart at bilene er ikke blitt hentet. ADAC satte de ned igjen når UD og advokater kom på banen. Men de har måttet gi fra seg nøklene og får de ikke tilbake før i morgen. Så bilene blir stående akkurat der de står på rasteplassen frem til kl 13 dagen etter. Så nå må de skaffe seg hotell for natten og transport dit, på egen regning. Legg til at tyskere ikke snakker spesielt mye engelsk, ingen av våre snakker tysk og mobilen er ikke til hjelp, så ser du utfordringene allerede.
Når jeg ber om å få snakke med Joakim, bare for å se om det er noe jeg kan bringe videre, så ringer moren på Joakims telefon. Da er de i kontakt og jeg kan fratre rollen som mellomledd. Vi blir så enige om å ta en ny status dagen etter for hva vi gjør videre. For det er ikke noe de kunne ta stilling til slik som situasjonen var nå.
Så er det på tide å lese gjennom alt som har skjedd på chat mens jeg har kjørt. Det var ikke en kort affære, men status ble som følger: 2 biler er sendt hjem, 5 biler står fast på rasteplassen, 1 bil fikk motorproblemer, 2 biler er fremme i Polen og 1 bil er fortsatt på vei.
Ole-Jørgen har da også kommet seg utenom rasteplassen, men valgte en lagt større omvei enn oss. Mens Marcus har fått motorproblemer og har kommet seg til Rostock uten Politi.
For oss som er fremme i Szczecin betyr dette at vi ikke får gjort mer for de andre og står nå fritt til å nyte kvelden som vi føler for det.
Kvelden starter rolig med å stifte nye Eurorally bekjentskaper i lobbyen. Det var før Team Dunlop sto klare for party ved resepsjonen, med en gjeng andre deltakere som har vært på rommene og gjort seg klare for en tur ut.
Jeg var ikke vond å be som vanlig, der jeg styrter opp på rommet for å kaste på meg ei skjorte mens de venter på meg nede. Jeg klarte også å overtale Niklas og Elizaveta til å bli med oss ut.
Halvparten ville ha mat, mens resten ville ha fest. Coyote Club var den utvalgte destinasjonen, som forøvrig lever opp til navnet. Der var nemlig underholdningen som i filmen Coyote Ugly. En gang iblant stoppet bartenderne (som alle var jenter) å servere, for så å hoppe opp på bardisken for å vise oss sine moves. Legg til forrykende godt selskap og litt drikke, så har du en kveld man sent vil glemme.
Festen strakk ut til de sene morgentimer. Ikke at det gjorde noe, for med de andre sine biler sperret til kl 13 dagen etter så hadde vi ikke en travel morgen å grue oss til.
Men så har vi det å komme seg tilbake til hotellet da. For det å komme seg hjem fra en polsk nattklubb i taxi, koster ikke så mye i kroner og øre. Men er følget litt store i kjeften og legger ut til taxi sjåføren om at dere er med på Eurorally og kjører sportsbiler, kan det hende du ender med å betale med livet istedenfor.
Han truet oss ikke. Nei, nei, nei… Han skulle vise oss kjøreferdighetene sine. Den turen som tok oss 15 min å gå, i edru tilstand. Tok nå under 1 min med denne taxisjåføren bak rattet og du må ikke tro at han ventet til alle hadde festet belte… Ved et under, så ankom vi hotellet med liv og lemmer i behold. Noe jeg ikke var helt sikker på i alle de 60 sekundene det var snakk om.
Dag 3
Det ble ikke mye søvn man fikk. Etter bare noen timer på øyet måtte man opp igjen om man ville ha mat. For disse hotellene tar visst ikke hensyn til at det ble en sen kveld for enkelte gjester. Så etter en rask tur i dusjen for å vaske bort minnene av gårsdagen, var det nå duket for frokost.
Jeg er så glad for å være en morgenfugl. For noen av de trynene jeg så rundt frokostbordene fortalte meg akkurat hva jeg heldigvis går glipp av. Merkelig nok var jeg ikke spesielt berørt av mangelen på søvn heller. Hadde ikke adrenalinet forlatt kroppen enda?
En frokost og en telefonsamtale senere så var det duket for en ny dag med Eurorally. For selv om det ikke hadde gått som forventet dagen føre, var alle fortsatt ved godt mot og ville fortsette turen. Selv de som fortsatt satt fast på A20 i Tyskland! “Bare kjør dere, vi møter dere i Legnica”. Helt ærlig, ikke det svaret jeg forventet. For jeg hadde lagt en alternativ plan for å kunne bryte og bringe klubben tilbake hjem etter marerittet. Bare sånn i tilfelle. Men det var ikke nødvendig. For en gjeng vi er!
Vi som faktisk var på hotellet skulle gjøre et forsøk på en felles start den dagen. Det var nok lettere sagt enn gjort. For plassen utenfor hovedinngangen var liten, gatene rundt var som en labyrint full av lyskryss og skilting vi ikke var helt enige med. Så det ble med tanken. Nesten ingen var klare til tiden som var satt og det var nærmest umulig å samle seg utenfor. Da er det bare å samle sammen vår lille del av klubben og komme oss av sted.
Photo: Furga Marcin
Men, vi kunne ikke dra før polakkene hadde fått ta bilder i bøtter og spann. Her var vi nemlig langt mer velkomne, faktisk vil jeg gå så langt som å kalle oss ønsket. Brått var det folk med kamera over alt. Smil da!
Når du kjører inn i et nytt land, så kommer det som regel et skilt om generelle fartsgrenser i landet. Det bruker å stå rundt 3, max 4 forhold å holde styr på. Dersom det er godt oversiktlig og logisk så er det ikke noe problem å huske disse til du skal videre dagen etter. Men nei, ikke Polen. Jeg passerte dette skiltet dagen føre og husket det omtrent slik: Om planetene står på rekke, hanen galer ifra vest og St. Peter har lagt sin hånd på deg, så kan du kjøre i..?
Frykt ikke. Polakkene er faktisk noen av de bedre til å skilte godt når det kommer til fartsgrenser. 140 km/t på klasse A motorvei er heller ikke å forakte. Men nå lurer du sikkert på hvordan klasse A motorvei ser ut i Polen. Spesielt med tanke på avkjøringen vi fant dagen føre, laget av brostein. Man kan jo ikke ha 140 km/t der…
Da kan jeg med glede fortelle deg at Polen, de har de beeeeste motorveiene jeg noen gang har kjørt på. Vi snakker silkemyke veier, som ser ut til å være lagt helt nye dagen i forveien. Vi snakker ikke om korte partier her, men alt av motorvei! Det var jo slik da vi kjørte gjennom Polen i 2017 også.
Like etter start får vi vite at de har endelig begynt å slippe deltakere ut av rasteplassen i Tyskland. Men det er en hake. De slipper en bil hvert 15. minutt, eller da 4 i timen frem til kl 18. Deretter 6 biler i timen. Dette for å spre de så mye at de ikke får mulighet til å kjøre samlet hele feltet. De setter da en effektiv stopper for alt som heter samhold. Om vi gjør litt enkel matte, så betyr dette at siste bil får ikke kjøre før det har gått ytterligere 22 timer!
Veien mellom disse to polske byene var ikke spesielt spennende. Annet en høy fartsgrense, god standard og en statue som minner om den i Rio, så var det ikke mye spennende å rapportere. Til og med Jottersen lot kamera få fri på mye av denne strekningen. Om ikke du teller med statuen. Der gikk han helt amok og gravde frem et nytt toneleie ala superlykkelig. Pust da mann, pust!
Toyota Supra, typ svensk registrert, et enormt bodykit og polske flagg i rutene ved siden av navn jeg hverken kan gjengi eller uttale. Hva skal dette bety? Vi har sett den før, men ikke som en del av Eurorally. I det vi tar han igjen, så legger han seg inn i vår lille kolonne. Der blir han liggende helt til vi stopper for bensin rett utenfor Legnica.
Ja, han er polsk, men bor i Sverige og jobber i Sarpsborg! På Peterson av alle steder. Der tre klubb medlemmer også jobber… Men ingen av de som var med kjente han. Han ville veldig gjerne være med på Eurorally, men hadde nektet å reise gjennom Tyskland (noen som visste hva de var i stand til der ja…). Så han hadde tatt båten fra Ystad til Polen og var på vei til Legnica i håp om å møte deltakere langs veien. Snakk om innsatsvilje, til tross for at han boikotter et helt land!
Under stoppet så ringer NRK for å få dagens oppdatering i det jeg vil kalle et svært klønete (pga. dårlig polsk mobildekning) telefonintervju på NRK P1. Der bare bruddstykker av spørsmålene kom gjennom. Dog virker det som at svarene kom tilbake klokkerent, selv om det ikke ble helt svart på hva som ble spurt…
I Polen ønsker du ikke å kjøre på landevei eller inn i byene. Motorvei er fantastisk, men hold deg unna alt annet. For fra motorveien og inn til Legnica, helt ærlig så var veien bare jævlig. Se for deg en sjøete dag på havet. Så fryser du bølgene og legger asfalt over. Da har du omtrent slik det var.
Etter lang tid, nok en gang under 20 km/t, tutende polakker, fingeren ut av ruta osv. kom vi omsider frem til Qubus hotel. Der var parkeringsplassen så liten, at vi som sto på første rekke måtte opp på kanten som gikk rundt. Bare for å få plass til alle, når de eventuelt måtte komme.
Det var et bittelite lyspunkt i å være nesten alene på hotellet. Innsjekk gikk helt smud, uten kø og problemer. Men vi ville heller hatt resten av gjengen her.
Middagen tok vi på hotellet. Som forøvrig er det første stedet i Europa, der jeg opplever at de foretrekker bruk av kort til betaling. Men Cola – det hadde de ikke, til Benedicte sin store forskrekkelse. Så etter middag måtte det kjøpes, for man kan sannelig ikke være foruten. Ut på tur!
Neste ble det en middagslur for undertegnede. Mangelen på søvn fra forrige natt hadde omsider tatt meg igjen. Alarmen ble satt til en time før det var planlagt oppmøte på utestedet. Blåtann høyttaleren ble satt på et passe volum og så snork.
Club 7th Heaven Legnica, Eurorally arrangøren sa det lå i et litt slitent strøk. Men da vi la i vei til klubben så må jeg si, at hvis jeg ikke hadde en adresse å forholde meg til så ville jeg snudd 10 ganger på veien dit. For her måtte vi gjennom mørke sidegater, parker med lokale gjenger og gater du krysser med livet som innsats. Bare for å ende opp i den mest slitne gata du kan forestille deg. Men helt der borte, helt inne i enden. Der kan man se et par Eurorally flagg i det fjerne.
Dette med nattklubber, det kan de i Polen. Nattklubb og motorvei. Akkurat sånn vi vil ha det! Selv om resten av landet er litt slitt da, for å si det på en pen måte.
Her snakker vi 3 separate dansegulv, med åpen løsning mellom hvert. Uten at lyd og annen støy smitter over fra sone til sone. Den ene sonen var avsatt bare til Eurorally. Hver sone hadde hver sin rytme og variasjon i intensitet.
Helt inn fant du hardcore party arenaen. Her snakker vi høyt volum, dansemusikk med høyt tempo og 2 egne scener med dansende jenter. Bare sånn i tilfelle det smekkfulle dansegulvet ikke var underholdning nok. I midten var det et hakk roligere, litt lavere volum og musikk som gjorde at du kanskje kunne finne deg en partner på dansegulvet. Til sist hadde vi vår egen Eurorally arena, som egentlig skulle vært fullsatt med liv. Men her var heller beskjedent, ettersom bare en brøkdel hadde kommet seg hit fra Tyskland enda.
Hele klubben var av topp standard, helt moderne og alt var rent og pent. Til stor kontrast fra strøket som ventet rett på utsiden av døren.
Fredrik vårt tidligere medlem var en av de som hadde kommet seg ut av Tyskland og var klar for fest. Vi slo an en liten prat, der han hadde en meget interessant historie å fortelle.
Fredrik og noen andre hadde nemlig rukket å kjøre fra rasteplassen før politiet ankom stedet, bare for å bli huket inn enda et hakk lenger øst i Tyskland. Der hadde politiet ventet på de med automatvåpen og en streng hånd fra første stund. Ingen eskalering altså, som det var på det andre stedet. Bilen ble beslaglagt på stedet og Fredrik ble tatt med til en politistasjon og satt brått i avhør. Men Fredrik kjenner sine rettigheter og satte hardt mot hardt. Selv om det tok tid, så fikk han bilen tilbake og ingen rettslige eller økonomiske følger så vidt oss kjent.
Når kvelden er over for meg, har de andre fra klubben allerede tatt kvelden for noen timer siden. Så man sjanset på en tur alene i polsk taxi, med en sjåfør som ikke snakket mer engelsk enn at han forstod hvilket hotell jeg skulle til. Det ble en merkelig stille tur tilbake. Ikke var han rallysjåfør heller som taxien fra kvelden føre.
Dag 4
Neste morgen våkner jeg at av Benedicte ringer. “Hei Lars. Skal du ikke ha frokost?”. Ahh, shit. Jeg glemte å stille klokka…
5 minutter senere sto jeg nede i frokost salen. Her var jo nesten alle sammen! André hadde valgt å bryte og dra på sin egen lille feire. Men bortsett fra det så var vi nå fulltallige igjen i RedZone Racing.
Man skulle tro at jeg ikke så veldig fresh ut, ettersom jeg våknet bare 5 minutter føre. Men tro meg, det var ingenting i forhold til hvordan de andre som hadde kjørt hele natten så ut. Håvard hadde kommet frem for 30 minutter siden. Fordi han hadde gått tom for bensin på veien hit.
Vi fikk akkurat i oss frokosten før det var på tide å reise til sentrum. Vi skulle jo holde bilutstilling for innbyggerne av Legnica! Jeg synes ekstra synd på de andre nå…
Utstilling ble det! For her var det fullt med folk og stort engasjement. Vi er populære i Polen. Hvorfor kjører vi ikke bare hit neste år? Vi fylte opp gatene rundt 2 kvartaler av sentrum og tiltrakk oss bare flere mennesker som tiden gikk.
Fra bilene hørte du musikken spille, eksospotter smelle. Barna løp rundt og tok bilder av bilene og tittet på speedometrene. Mens andre lot seg fotografere ved siden av sine favoritter. God stemning rundt hele og Tyskland var nå bare et vondt minne.
Timene gikk og brått skulle vi sette av sted mot neste destinasjon. Vi humpet oss ut av Legnica med et folkehav rundt oss og hundrevis av kameralinser rettet vår vei. Praha sto for tur. Eurorally sin endestasjon!
Eurorally var tilbake i all sin prakt. Brått var vi et hav av rå biler tilbake på veien sammen. Dette var mer som det skulle være!
Jottersen hadde jeg tipset om at han burde finne seg en annen bil å sitte på med til Praha. Ettersom vi sto nesten sist i rekka for å kjøre ut av byen, så ville han ikke få like godt materiale til videoen sin dersom han ble hos meg. Det satte han pris på og med litt hjelp fra undertegnende, så fant vi også en bil som hadde et ledig sete å avse til filmskapelse.
Flaks for han! For en ulykke kommer sjelden alene og på Eurorally er det ikke noe unntak. Regnet kom på oss som julekvelden på kjerringa og det gjorde batterilampa til Ole-Jørgen også. Den valgte å vise seg første gang under vårt siste rastestopp i Polen.
Heldigvis hadde jeg med meg et voltmeter, men det bekreftet bare hva han allerede fryktet. Dynamoen var død. Den han nettopp hadde fått reparert, bare 2 uker innen turen startet. Vårt siste stopp i Polen ble da av det lenger slaget, for vi forlater ingen uten at de ber om det!
Dynamoen er den delen som produserer strøm til bilen. Uten den så kommer du ikke langt. Du kan komme deg hvor langt som helst på et dødt batteri. For så lenge dynamoen fungerer, så produserer den strøm nok til å kunne kjøre. Med dynamoen død derimot, så varer et fulladet batteri i ca 45 minutter om du skrur av alt du kan være foruten. Etter det så står du der og klør deg bak, mens du venter på berging.
Vi var nå kalde og våte etter å ha stått ute i pissregnet. Vi hadde forsøkt å få kontakt med noen som kunne engelsk, for å se om noen kunne hjelpe oss. Eller kjente noen som kunne være til hjelp. Men vi måtte raskt innse at det er ikke spesielt lett, når man sitter nesten midt mellom landegrensene mellom Polen og Tsjekkia.
Noe berging ble det heldigvis ikke på oss. En lys ide kom oss i hende, sånn omtrent da alle var tilstrekkelig fuktige. Vi hadde jo med oss 2stk BMW M5. Så når den ene har en død dynamo, så kommer den andre til unnsetning. Du ser kanskje for deg at vi gjorde noe helt sprøtt du nå? Som å kjøre med startkabler mellom bilene i fart resten av veien eller noe? Selv om det helt klart kunne blitt en god historie, så valgte vi bort den løsningen (denne gangen).
Løsningen ble noe tryggere, men krevde litt mer innsats underveis. Med batteriene lett tilgjengelig via bagasjerommet, så byttet de heller batterier seg imellom. Når Ole-Jørgen hadde kjørt det ene batteriet så langt ned han kunne før systemene i bilen sviktet, så byttet de tilbake. Da fikk han inn et batteri som i det minste hadde litt strøm på seg, ettersom Joakim hadde ladet det bittelitt mens han kjørte.
Som om ikke det var nok, så tikket det nå inn beskjeder fra andre deltakere som allerede var fremme. Rommene på hotellet var langt ifra hva man kan godta. Her snakker vi skittene rom, med mugg og en hilsen ifra forrige gjest liggende å gjære i toalettskåla.
Hele turen hittil, så hadde vi sett temperaturen synke litt dag for dag. Nå var den nede mellom 3 og 5 plussgrader. Når vi først hadde kommet oss over grensa til Tsjekkia, så dukket det opp som ingen hadde forventet. Snø! Selvfølgelig så dukket snøen opp i det vi passerte et kjernekraftverk. Atomic winter anyone?
Mens vi stadig nærmet oss kunne vi bare sitte å se på i det fler og fler meldte sin flukt fra hotellet, i håp om å finne noe ledig med bedre standard for egen regning. Kunne det virkelig være så ille?
Selv om tiden mellom hvert batteri bytte ble kortere og kortere, så kom vi oss omsider til Top Hotel Praha. Så gjensto bare å så hvor topp det egentlig er der.
Hotellet var stort! Så stort faktisk, at det hadde to resepsjoner. En i hver ende. Parkeringen derimot var under enhver kritikk. For selv om det var bom for å kjøre inn, var den lagt ifra sikret mot fotgjengere. Så i det vi parkerte, kunne vi se flere lokale snoke rundt blant bilene allerede.
Etter innsjekk var det tid for å kontrollere rommene. Til min store lettelse så var de helt OK. Misforstå meg ikke. Det var langt under hva man forventer seg når man er påmeldt et slikt arrangement. Men det var ikke skittent. Bare gammelt, slitt og uten ventilasjon.
Det som er litt farlig, er at misnøye er noe som sprer seg. Derfor er det veldig dumt å motta meldinger i forkant som kan gjøre deg ekstra oppmerksom på alt som kan være negativt. Noen er faktisk mer mottagelig for dette enn andre, fikk jeg merke.
Med litt ekstra misnøye med seg inn på forhånd når man inspiserte rommene, så var det jo så klart noen i vår gjeng som ikke ville bo her. Men som jeg påpekte så er det gammelt, ikke skittent og ikke helseskadelig. Men for å forsøke å gjøre alle glade og fornøyde så tok jeg på meg oppgaven med å snakke med arrangøren, for å se om det var noe vi kunne gjøre så alle ble fornøyde.
Med litt hjelp ifra de og ifra resepsjonen så fikk de som ønsket det noen veldig rimelige oppgraderinger. Ikke til bedre standard, men til større rom. Poff, så var alt så meget bedre og vi kunne bo her allikevel.
Dynamo, innsjekk, inspeksjon, diskusjon, bytte, oppgraderinger, poff… Brått så var man tilbake til god gammel Eurorally stil for vår del, der vi var langt akter på tid. Vi måtte se siste buss kjøre uten oss, for den gikk om 30 minutter og ingen hadde satt ned baggen enda engang.
En drøy time senere var vi alle klare, samlet i lobbyen og ventende på Taxi. Nå skulle vi på HardRock i Praha for den siste festen og premieutdeling.
Dette stedet strakk seg over 3 etasjer, med en åpning i midten av rommet i hver etasje for å gjøre plass til kronjuvelen. En guitar-lysekrone! Her snakker vi ikke om en liten sak som man kan kjøpe på nærmeste lampehus, men en diger sak som må ha kostet en formue og var spesial designet til formålet.
Hele stedet var booket til Eurorally. Her slapp ingen andre inn denne kvelden. Det vil si at vi fylte 3 etasjer med folk så langt øyet kunne se!
Jeg vet ikke om de skrudde opp volumet på musikken for vår del. Men det var nærmest umulig å høre hva andre enn sidemannen sa, annet enn i det de byttet sang. Men når maten og drinkene kom, så var alt glemt.
For der satt vi, med enda ett gjennomført Eurorally. Med mat og drikke sammen med venner og bekjente, kunne vi nå gi hverandre en klapp på skuldra for nok en uforglemmelig tur.
Premieringen ble ikke helt som forventet, ettersom tyskerne ødela for samholdet og derfor grunnlaget for å dømme blant annet beste team, beste spirit osv…
Så her er resultatene for “Most Impressive Car” avgjort med peoples choice:
- Ståle Bøgvald Svindland & Per Tore Tagholdt – Team Turbolada, Lada
- Johan Damberg, Tony Thunell, Gøran Tongring & Johan Larsson – Team Size Matters, Oldsmobile 62 (bilde nedenfor)
- Daniel Medby & Joachim Skarås – Team Onkars, Ford Mustang fastback 1967
Men hjemturen da folkens? Der må vi kanskje endre planen ettersom vi avbestilte hotellet i Hamburg.
Ferge mellom Świnoujście og Trelleborg ble den foretrukne reisemetoden hjem. Da kunne man reise opp gjennom Polen, for å unngå Tyskland. Men den gang ei… For når Mathias har booket, så er den ferga full. Da ble det Rostock til Trelleborg på Joakim og meg mens de andre valgte å avvente til neste morgen med å se hvilken vei de skulle ta.
Det ble tidlig kvelden på de fleste i vårt følge. Ettersom mange nesten ikke hadde sovet de siste dagene så ble det kvelden like før klokken ett. Selv så holdt jeg det gående noen timer til, men rekkene ble fort tynnet ut og det var det.
Dag 5
Neste morgen hadde vi ingen avtale om å møtes til frokost, men det gikk da slik uansett. Håvard klarte da å presse seg inn på ferga fra Świnoujście med litt hjelp fra Mathias. Ole-Jørgen fikk bilen hentet av en berger der reiseforsikringen dekket både videre opphold, verksted osv… Mens Niklas skulle bli igjen for videre ferie med frua i Europa.
Christer tok med seg Jottersen videre og booket seg inn på en senere Rostock ferge enn meg og Joakim. Greit var det, for jeg måtte “redde” en annen deltaker jeg hadde blitt kjent med på turen. Der hadde det blitt litt kjedelig stemning i bilen underveis, så hun ville sitte på hjem til Norge. Det var jo uproblematisk siden jeg nå hadde et ledig sete.
Da ble det Tyskland hjem allikevel. Vi kjørte sammen til Berlin, for deretter å vende mot hver vår ferge derifra. Vi som skulle til Rostock var fremme i god tid og valgte derfor likegreit å avslutte turen med 3 heat Gokart mens vi ventet på ferga. En skulle tro at vi var lei av å kjøre nå, men nei da!
Neste morgen var begge fergene i land med 15 minutters mellomrom som planlagt. Vi møttes på første bensinstasjon før vi kjørte videre til Lockarp utenfor Malmø for frokost. Deretter var det bare traust motorveikjøring opp hele Sverige til vi krysset landegrensa, sett bort ifra en liten omkjøring ved Håby.
Min passasjer var ikke akkurat lokal, sett fra vårt syn. Så da de andre svinget av E6 i Sarpsborg og nesten var hjemme, hadde jeg enda 4 timer før jeg så egen garasje. Men det er det vel verdt for en ny venn, er det ikke?
Ole-Jørgen fikk bilen hjem først 19. Mai. Kraftig forsinket da han fikk problemer på nytt etter første uke med reparasjoner. Han kom da ikke lenger enn til Leipzig før dynamoen streiket på nytt. Han valgte da å fly hjem, for så å fly ned og hente bilen påfølgende helg.
Marcus endte opp med å brenne en ventil, hull i et stempel og skade på blokka. Han fikk den hjem, men bilen står fortsatt i skrivende stund.
André og Niklas med følge fullførte sine ferier uten problemer.
Total reisevei for de fleste fra RedZone Racing var på ca 2400km for denne gang og jeg har ikke hørt noe tvil om å bli med neste år fra noen!